Kong Charles av Storbritannia har arkitektur som hjertesak, og har beholdt beskytterskapet for INTBAU, organisasjonen som promoterer tradisjonell arkitektur og byutvikling. Kongens engasjement går helt tilbake til en tale han holdt som 36-åring for the Royal Institute of British Architects.
Arkitekturopprøret er en folkelig protest mot dagens monotone, overdimensjonerte og umenneskelige byutvikling dominert av moderne arkitektur. Bevegelsen har i Norge 100 000 følgere på sosiale medier og det har de siste årene vært over 1000 mediesaker på radio, fjernsyn og i aviser.
Dette innlegget er skrevet av Arne Sødal, arkitekt og styremedlem av Oslo Byes Vel, assistert av Thomas Flemming, styreleder i Arkitekturopprøret Norge. En tidligere versjon av denne artikkelen ble først publisert i St. Hallvard nr. 2/2023 og gjengis med tillatelse fra Oslo Byes Vel.
Tordentalen som var startskuddet for et livslangt engasjement
Opprøret har sin opprinnelse i en tale daværende prins Charles holdt for Royal Institute of British Architects i 1984, under en gallamiddag i anledning deres 150-årsjubileum. Prinsen, som den gangen var 36 år, kalte forslaget om en ny, modernistisk utvidelse av National Gallery for «en monstrøs verkebyll i ansiktet på en god gammel venn». Dette ble ikke tatt godt imot av arkitektene i salen, som reagerte med sjokk og sinne.
Prins Charles fulgte opp med et dokumentarprogram på TV for BBC, der han viste at de fleste ønsket klassisk arkitektur. I boken «A Vision of Britain» fra 1989, fulgte Charles opp med å skrive 10 punkter for tradisjonsbasert byutvikling. I begynnelsen av 1990-årene fikk prins Charles anledning til å bevise påstandene sine ved å ta initiativ til å bygge en ny tradisjonell by i sør, på en tomt han eide. 30 år senere er Poundbury Village i Dorchester, syd-vest i England, blitt en ny og levende by med 1500 boliger, butikker og næringslokaler bygget i tradisjonell stil.
Idealbyen til Prince Charles er elsket av beboerne
Poundbury har ikke vært godt likt av arkitekter i England, som i begynnelsen latterliggjorde den nye bebyggelsen, og senere kritiserte den i media. Innbyggere, turister, næringslivet og lokalpolitikere derimot, ser ut til å elske Poundbury. Til tross for langt høyere boligpriser enn tilsvarende prosjekter i Sør-England, har Poundbury en høy sosial profil. En fjerdedel av boligene i byen er «leie til eie-boliger». Det er etablert flere bedrifter i Poundbury enn andre steder, som advokatkontorer, finansrådgivere og IT-bedrifter, i tillegg til mange serveringssteder.
Fremdeles kommer Engelske arkitekter med kritikk av Poundbury. Dette ble lagt merke til av en liten spesielt interessert gruppe i Norge. Investor og kunstsamler Petter Olsen, med flere, var i år 2000 med på å etablere organisasjonen INTBAU (International Network for Traditional Building Architecture and Urbanism), som har utviklet seg til å bli et nettverk med avdelinger i 39 land. En av de første avdelingene som ble etablert var INTBAU Norge, ledet av juristen Audun Engh. Undertegnede ble invitert med som styreleder på grunn av arbeidet med å tegne gjenoppbyggingen av Holmenkollen kapell i ekte dragestil.
I 20 år har INTBAU Norge arrangert konferanser, holdt kurs, laget utstillinger og arrangert plansmier for å spre kunnskap om kong Charles’ prinsipper for byutvikling og arkitektur.
Plansmier for arkitektur er direktedemokrati
Plansmier er som Leger Uten Grenser: Arkitekten tar med seg tegneutstyret i felten og lager en plan sammen med lokalbefolkningen i tråd med deres ønsker og stedets karakter og historie. Resultatet blir alltid både menneskelig og vakkert, dominert av stedets tradisjon med tilslutning fra et stort flertall.
Et eksempel er plansmien for Bjørvika i forbindelse med debatten om Barcode i 2008, hvor Bydel Gamle Oslo holdt en plansmie for alternativ byutvikling til kommunens planforslag. Befolkningens forslag gikk ut på at Grønland skulle utvikle seg med samme bystruktur og skala over sporområdene ned til sjøen og knytte byen og fjorden naturlig sammen. Dette ble ikke særlig godt mottatt av fagmiljøene i Norge, og Audun Engh og undertegnede ble portrettert av Erling Fossen som Pompel og Pilt, by-reparatørene som ikke fikk noe til.
Svenskene var først ut med Arkitekturopprøret
Første tegn til folkeopprør kom i Sverige da en gruppe på Facebook i 2014 begynte å vise nye bygninger i klassisk tradisjon, og i 2016 ble Foreningen Arkitekturupproret etablert av oversetter og lokalpolitiker Sigvald Freylander, samfunnsplanlegger Michael Diamant, og Eric Norin, som senere utdannet seg til å bli arkitekt.
Gruppen etablerte «Kasper Kalkon-prisen» som motsats til Sveriges Arkitekters hederspris: «Kasper Salin-prisen», som var forbeholdt kun modernistiske prosjekter. «Kasper Kalkon-prisen» er basert på en folkelig avstemming på internett der man kan stemme på den styggeste og vakreste nye bygningen i Sverige hvert år. Den første avstemmingen var i 2016 da Segerstedthuset i Uppsala ble kåret til den styggeste bygningen. Det vakreste bygget som ble kåret var Åbergsleden i Boden.
Instagram har gjort Arkitekturopprøret til en folkebevegelse
Arkitekturopprøret i Sverige har vokst til 56 000 medlemmer og spredt seg til mange lokalforeninger. De har arrangert meningsmålinger som viser at 75 prosent foretrekker mer tradisjonelt inspirert arkitektur med farger, detaljrikdom og småskala. Likevel utgjør kun 1 prosent av denne kategorien det som bygges i dag, så tilbudet står ikke i forhold til etterspørselen. Opprøret har nå spredt seg til flere land som Danmark, Finland, Estland og Storbritannia.
Audun Engh var tidlig ute da han etablerte Arkitekturopprøret i Norge på Facebook allerede i 2016. Dette skjøt fart etter et par år da psykologen Saher Sourouri sluttet seg til på Instagram med et yngre publikum, og han fremsto etter hvert som en talefør leder for hele bevegelsen. Innleggene viser som oftest et nytt modernistisk bygg i dag som blir sammenliknet med en gammel bygning som stod der fra før. Det store flertallet av dem som kommenterer foretrekker det gamle fremfor det nye. Dette følges opp med eksempler på nye bygg, stort sett fra utlandet, som bygges i tradisjonell stil for å vise at dette er fullt mulig i dag.
Ekspertenes intellektuelle smak er i mindretall
Oppslutningen om Arkitektopprøret har etter hvert fått oppmerksomhet i norske media, og Saher Sourouri har deltatt i mange debatter med fagpersoner blant arkitektene på fjernsyn. Særlig i begynnelsen har frontene vært steile, som i debatten med Norske Arkitekters Landsforbunds fagansvarlige som hevdet at vanlige folks synsing om hva som er vakkert kun appellerte til «reptilhjernen» i mennesket. Derfor var det mer relevant å lytte til rådene fra arkitektene som var opplært (les: hjernevasket) til kun å bruke den intellektuelle delen av hjernen. Likevel har kartlegging av folks meninger blitt mer aktuelt. En nylig landsdekkende undersøkelse fra Respons Analyse viser at:
– 69% foretrekker tradisjonell arkitektur
– 31% foretrekker modernistisk arkitektur
– Unge under 34 år foretrekker tradisjonell enda høyere enn befolkningen ellers
– Mange flere mener at nye områder bør bygges i tradisjonell stil i stedet for modernistisk
Arkitekturopprøret i Norge har kopiert Sverige og arrangerer avstemminger om det styggeste og det vakreste nye bygget. I 2022 ble Nasjonalmuseet kåret til det styggeste og Petter Olsens Ramme Gård på Hvitsten kåret til det vakreste.
Politikerne må lytte til folkets stemme
Mange partier har nå publisert valgprogram til høstens kommunevalg med egne avsnitt om arkitektur, estetikk, lokal identitet og stedstilpasset byutvikling. Arkitekturopprøret har trukket debatten ut av arkitektmiljøets lukkede forum og brukt et språk som folk forstår.
Arkitekturopprøret har gjort det legitimt å ha egne meninger. Likevel fortsetter byggebransjen i gammelt spor og masseproduserer like og monotone blokker uansett hvor du er i landet. Nylig uttalte leder for OBOS at løsningen på det han hevder å være en boligkrise er å masseprodusere mer effektivt med lavere standard og med mindre innblanding fra folkevalgte og lokalbefolkning.
Det er tillatt å diskutere skjønnhet innen arkitektur igjen
Etter hvert har flere arkitekter ønsket debatten om stygt og vakkert velkommen, særlig de yngre og studenter. Dog er det stor usikkerhet og motvilje blant de etablerte arkitektene for å begynne å prosjektere i noe annet enn i modernistisk stilart. Dette er fullt forståelig ettersom arkitektskolene de siste 100 årene ikke har undervist i noe annet, og kunnskap om arkitekturhistorie har det blitt stadig mindre av.
Nettverket INTBAU bevarer kunnskapen om klassisk arkitektur
Heldigvis har INTBAU nå et omfattende nettverk i 39 land med 9000 medlemmer som har bevart kunnskapen og praktisert tradisjonell arkitektur og byplanlegging, og som arrangerer sommerskoler og konferanser for en ny generasjon arkitekter som etter hvert kan levere det som flertallet av kundene etterspør dersom arkitektskolene følger etter. Audun Engh var en av de sentrale personer i INTBAU, han døde nylig etter noen års sykdom, men rakk å få overrakt organisasjonens første hedersbevisning som en av dens gründere.
Kong Charles’ hjertesak er arkitektur – fremdeles
Charles har nå blitt konge og har fått flere offisielle plikter enn da han var prins. Derfor måtte han trekke seg fra mange av de 400 stiftelsene og organisasjonene han har vært beskytter for.
Heldigvis er INTBAU en av de 12 som har fått beholde ham som kongelig beskytter, noe som må være et tegn på at han er like engasjert i hvordan det ser ut i våre omgivelser nå som da han holdt sin tordentale som prins til de britiske arkitektene i 1984.
