– Ikke le, mine herrer. Fra denne mannen skal dere høre store ting! │ Åpent brev til Ingrid Røynesdal

Publisert 16. september 2020 av

Hans Rotts Symfoni i E-dur, eller Den nye symfonien (efter Mahlers betegnelse), er blitt fremført i Sverige, Danmark, Finland, og en rekke andre land i Europa, Nord-Amerika og Asia. Nå er det på tide å få musikken til Bruckners favorittelev, hvis toner Mahler regelrett kopierte, til Oslo-Filharmonien.

Efter hva jeg har forstått har Oslo-filharmonien under Deres ledelse, Røynesdal, fått et imponerende økt driftsresultat. Jeg kaller det imponerende fordi det medfører at Filharmonien satser på det publikumsvennlige, som i større grad gjelder den romantiske enn den modernistiske musikken.

Når fornyelse og utvikling er et uttalt mål for Oslo-Filharmonien, vil jeg på det sterkeste råde dere til å sette opp Rotts symfoni. Ny eller ukjent musikk trenger ikke være modernistisk og publikumsfiendtlig. 

En storslått symfoni

Ja, Symfoni i E-dur er et komplisert verk og det er skrevet av en komponist som hadde liten erfaring med orkesteret. Men for et verk! Det er romantisk, storslått, alvorlig og minner om både Beethoven, Brahms, Wagner, Schuman, Smetana og Bach på samme tid. Men i et så polarisert musikkmiljø som Wien den gang var på 1880-tallet, måtte en slik krysning by på problemer for en komponist som ville opp og frem i verden. Man blandet da ikke Wagner og Brahms!

Hånlatter hadde brutt ut i konservatoriet efter fremførelsen av et stykke fra Rotts hånd da den ellers så tilbakeholdte Bruckner reiste seg og erklærte: «Ikke le, mine herrer, fra denne mannen skal dere høre store ting!»

Persona non grata

Livet til Rott endte tragisk med tuberkulose på et sinnssykehus utenfor Wien i en alder av fem og tyve år. Der hadde han havnet efter å ha truet en medreisende med revolver da denne fyrte opp for å antenne sin sigar. Rott hadde fått det for seg at Brahms, som hadde slaktet hans symfoni og erklært ham talentløs, hadde plantet dynamitt på toget.

Han ble gravlagt uten minnesmerke på Wiener Zentralfriedhof. Sammen med noen venner, oppsøkte jeg denne gravlunden for noen år siden. Vi ble klar over at han hverken lå blant de andre komponistene, eller sine hebraiske brødre på den jødiske avdelingen.

Efter å ha passert de storslåtte monumentene over Wiener-komponistene som ligger side om side, tok det oss omtrent én time å finne frem til plassen der Rotts navn er risset inn på en nyere tids tavle — over en annen manns grav.

En eventyrlig gjenoppdagelse

At vi i det hele tatt visste hvem Hans Rott var, skyldes Amerikaneren Paul W. Banks. Han gjenoppdaget komponistens manuskripter i nasjonalbibliotekets arkiver i Wien for litt over tredve år siden, noe som medførte at symfonien ble urfremført av Gerhard Samuel og et ungdomsorkester i Cincinnati i 1989.

Siden den gang har fascinasjonen for den østerrikske komponisten økt. Hans Rotts musikk blir stadig fremført i fjerne og nære konserthus, og stadig blir hans manuskripter gjenopptatt og lar sine toner glede publikums ører for aller første gang.

Allikevel fortsetter Rott å være et fremmed navn for mange, og dette fikk jeg oppleve på nært hold i november for to år siden da symfoniorkestret ved Helsingborg Konserthus for første gang skulle oppføre Symfoni i E-dur. Jeg hadde selvsagt forhåndsbestilt billetter og gledet meg til å høre stykket for første gang i en konserthall. Men kort tid i forveien fikk jeg tilfeldigvis nyss om at det var gjort endringer i programmet. Konserthuset hadde erstattet Rotts symfoni med Bruckners fjerde — uten å informere publikum.

Jeg gav klar beskjed om min misnøye og fikk til slutt refundert billettene. En av konserthusets ansatte forklarte at man hadde sett seg nødt til å endre programmet grunnet manglende ressurser. Stykket krevde visstnok et større ensemble enn det de kunne råde over.

Anton Bruckners symfoni var en nærliggende nødløsning for Helsingborg Symfoniorkester. Det var gamle, kjente toner. Og Bruckner var tross alt læremesteren til Hans rott. 

Hør Hans Rotts symfoni spilt av l’Orchestre philharmonique de Radio France. Dirigent: Constantin Trinks.

Triangelspillerens livs dag

Jeg er sikker på at Rotts symfoni ville blitt fremført på lik linje med Gustav Mahlers hadde han bare fått fred i livet og bygget seg et solid repertoar. Hadde han levet til å se det 20. århundret, ville han ha vært et klippefast fyrtårn for den romantiske orkestermusikken — kanskje endog mere enn Richard Strauss noensinne var.

Han er galskapens og triangelets mann. Hvem som er ansvarlig for dette instrumentet ved Oslo-Filharmonien, det vet jeg ikke, men jeg kan love at det blir vedkommendes livs dag å fremføre Symfoni i E-dur, skulle det endelig skje at musikken fra denne underlige mannen ble fremført i Norge.

Kjære mann, Hvis du forventer at kvinner faller for muskler
- Dette skal være et kultursenter for alt som har
I Munch museets siste utstilling på Tøyen «Alt det vi