– Et sus av forgjengelighet som enhver sjel famler etter | Dikter Anders Brenno om hvordan poesi kan gjøre personlige inntrykk allment forståelige

Publisert 7. april 2021 av

Anders Brenno (1988) er forfatter og antikvar (Norlis Antikvariat), oppvokst i Bagn i Valdres. Han har utgitt to diktsamlinger på Aschehoug forlag. Nylig var Brenno én av tre jurymedlemmer i Sivilisasjonens konkurranse i klassisk dikt på rim. 

Brennos dikt veksler mellom å være korte betraktninger av det hin- eller dennesidige, eller rene dødslandskap som leseren kan hvile i. Noe som går igjen er at samlingene og diktets «landskaper» gjerne er laget til eller for noen. Sympati med de døde er noe som veier tungt i forfatterskapet, som et forsøk på å gi de døde og de levende et sted å være. Motiver som går igjen er: kjærlighet til de som ikke kan få eller gi, de dødes hemmelige liv, dødsrikets mystiske flora og naturmessige lovmessighet. 

Brenno skriver både på bokmål og valdresdialekt; av hensyn til sted og mottager er hans andre diktsamling (Makk og Søkkji) på ren dialekt. 

Dødsverden

Når Brenno dikter, så er det viktig å «skape en verden». Ikke bare i diktning, men også i romanskriving og til og med «i alt han gjør.» Han er opptatt av noe så besnærende som å skrive en dødsverden.

– Jeg er interessert i å skrive en dødsverden, fordi jeg er fascinert av alle menneskers nattland, og denne verdens nattland, og nattlandet som forestilling. Det å skrive om det som ikke er, men dermed -kan- være, sier han. 

Brenno mener at litteraturen kan være en hyperbol av virkeligheten, en endring eller overdrivelse av den – at man skaper et eget rom der man kan dvele. Han deler av sin egen erfaring som dikter, og forteller at for i det hele tatt å kunne skrive trenger han det han beskriver som en slags «edge»:

– Jeg trenger at det er farlig eller mørkt eller bryter med noe. Jeg trenger for fantasien at det skal være et møte mellom flere steder – steder jeg er vokst opp og steder som ikke fins. Hvis jeg kan lage et sted å være, om så en dødens øy, så kan man velge å være der når man vil, man kan «dyppe foten» i dødens sjø, bekk, tjern og vandre et sted hvor ingen snakker, men hvor alt er språkliggjort som bilde. Enhver følelse jeg kan gi til andre av undring og lettelse er mål for meg.

Et sus av forgjengelighet

Som jurymedlem i Sivilisasjonens diktkonkurranse mener Brenno han har vært privilegert som har fått mottatt så mange dikteriske uttrykk for ensomhet og hva det ordet rommer. 

– Den allmenne ensomhet, den personlige, den nøkterne, den private, den uutgrunnede, den selvfølgelige, den eide og besjelede, – og den tomme, den frivillige og den ufrivillige ensomhet, er alle nyanser som gir seg til kjenne i diktning, og kanskje uten å figurere som motiv kan være selve grunnen til diktets opprinnelse, men ofte glemt i selve handlingen av å skrive det, sier Brenno.

Vinneren av Sivilisasjonens diktkonkurranse ble Erlend Skjetne med diktet «Kjæs, Porsanger». Brenno deler sine tanker om vinnerdiktet:

– I vinnerdiktet er det «blikket» som er godt, den fortettede og presise refleksjonen, et sus av forgjengelighet som enhver sjel famler etter, stemninger som så lett blir borte når man går inn i dem, i stedet for å vade i dem, mens her går forfatteren inn i dem og gjør dette ikke bare til refleksjon, men velger å gjøre det til noe så kunstferdig som et dikt. På vegne av oss har han gjort sine inntrykk forståelige, ikke slik den oppleves bare av den benådede poeten, men av et ettertenksomt menneske på et lite sted.

«Du kan ikke rangere malerier efter objektive kriterier — alt
På Grev Wedels Plass Auksjoner kan man i disse dager
Bergen Filharmoniske Orkester og Oslo-Filharmonien lanserer i disse dager en