Emil Boyson (1897-1979) er ikke blant de mest kjente, like fullt en av landets vesentligste diktere. Også i hans egen tid var flere andre lyrikere mer populære, for så kompakt ordmektige dikt krever en god del av leseren. Dessuten dyrket Boyson et ytterst konservativt riksmål samtidig som staten satset tungt på å tvinge målformene sammen til et «samnorsk». Den fornemme språkkunstneren har nok opplevd angrepet mer brutalt enn mange andre riksmålsdiktere. Han forbød moderniseringer av sine tekster. Siden staten langt på vei klarte å fordrive Boysons sprog (slik han staver ordet), er han knapt femti år etter sin død i ferd med å bli like fjern som Wergeland. Men poesi-elskere kan ikke la seg avskrekke!
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Enkelte gloser byr på problemer. I diktet som straks skal siteres, forekommer ordet «syd» – som ikke har noe med himmelretningen å gjøre. Med hva da? Vi kjenner ordet som verb og adjektiv, å syde, sydende. Bare hos Boyson har jeg sett det brukt som substantiv: et syd (av fuglekvitter). Ellers er det klar tale: ingen ironi, ingen sarkasme, ingen lek med flertydigheter.
Etter denne prosaiske innledning vil nok den poetiske prakten i det følgende merkes desto klarere. I de fire første linjene skjer en rask stigning og man må gi seg lyttende hen til ordene for å oppholde seg på det språklige høydedrag som da er etablert.
Høisommer-morgen
Sanser i hvile samler der-utefra
hinsides veggenes skyggepalisader
bud efter bud fra den store lysvåkne ro
som favner alt sommerens liv i den gyldenblå morgen.
Klart en tindrende hammer-klang mot metall
kaller ved stillhetens rand mitt undrende øre
en eneste gang, og lyd-stenk, flyktig og fjernt,
født av stillhet og fanget tilbake av stillhet,
streifer de lyttende vinduers vidt-åpne sluser:
en puslen i gress, et honningdrypp fra et blad,
den mørke mumling av hav i et insekt-summ
og svale-skrikets luft-lette syd som brister –
mens sollys lydløst brytes mot løvets kyst
og, søtt forvillet i grønne labyrinter
sammentvunnet med spillende skygger når frem
og siver inn i hver innerste krypt i huset!
Og hjertet hvor varsomt, bølge bak lavmælt bølge
lykken søvngjengersikkert har skyllet mot strand,
hengir sig trygt og lydig til Morgenens nåde
midt i en sommer som stigende dråpe for dråpe
vet med sig selv at dens høieste flodmål er nådd.
All-livet lever omkring mig i denne stunds fylde
og tingene ringer mig inn som en klarhetens rus –
mens skygge gjennem-åndet av solskinns-tysthet
drømmer våken i sjelens åpne hus.
Det kan man vel kalle barokk frodighet. Barokk er også diktets arkitektur, sentrert om en bevegelig ryggrad, tekstens pendling mellom «ute» og «inne». Det begynner med at de hvilende sanser samler det som er der ute, og naturens fylde blir aldri underordnet sansene, men så streifes «de lyttende vinduers vidt-åpne sluser» og naturen «siver inn i hver innerste krypt i huset» før alt ånder ut «i sjelens åpne hus». Spillet mellom ute og inne munner ut i åpenhet.
Sjelen tar alt inn over seg og er ikke opptatt av seg selv. Inderlighet er ikke introspeksjon. Naturen inderliggjøres, men ikke som når Vinje atter ser slike fjell og daler som dem han i sin første ungdom så: «Det strøymer paa meg, så eg knapt kan anda» (fra «Ved Rundarne») Ikke akkurat slik hos Boyson. Sjelen er selv i ro når den åpner seg for en overveldende natur.
Diktningens oppgave er å la fenomenene vise seg som det de er – en holdning som røper en fenomenologisk orientert filosofi. Verden er ikke min forestilling. Det er nærmest programmatisk uttrykt i et lite dikt.
Den sykes hjemkomst
Dødens port var stengt. Jeg følger veien tilbake.
Se, vinteren er blitt sommer uten at jeg var med.
Her har jeg engang bodd. Et barn sover ved brønnen.
Middagsstille. Blomstersødme i luften:
en løvsanger hvisker om evig mildhet og glede;
og allting ER som det vilde være
dersom jeg selv lå død i de dødes land.
Jeg hadde ikke dristet meg til å skrive om dikterens filosofi om det ikke hadde vært for professor Asbjørn Aarnes (1923-2013), Boysons gode venn og medarbeider. De samarbeidet bl a om antologien «Norsk poesi» (1961), da det viste seg at dikteren kjente til høydepunkter hos glemte forfattere som var ukjent for professoren, som til gjengjeld gjorde mer enn noen annen for å fremheve Boysons poesi i offentligheten. Sterke sympatier og antipatier fantes hos dem begge; jeg tror Aarnes lærte av Boyson at man ikke skal legge skjul på dem.
En lang rekke filosofiske og litterære klassikere er blitt tilgjengelig på norsk takket være Aarnes. Hans opprinnelige felt var fransk litteratur, men også Kafka var han fortrolig med, i norsk litteratur også Olav Nygard. Når jeg stadig vender tilbake til Boysons poesi, skyldes det et mangeårig vennskap med denne enestående lærer og formidler. Han ga et viktig bidrag til poetikken ved å fremheve det «ugjensigelige», et uttrykk som treffer bedre enn det «uutsigelige». For det er jo sagt i diktet. Men det kan ikke sies på annen måte. En gjendiktning må søke en lignende ugjensigelighet. Aarnes presiserer: «Det ugjensigelige går kun på sproglige uttrykk, mens det uutsigelige kan ligge i inntrykk, fornemmelse av et landskap eller et ansikt.»
Det hender at det administrativt-byråkratiske språket formidler noe positivt. For å forsikre seg om det må man abstrahere og uttrykke budskapet med andre ord. Heldigvis ingen ugjensigelighet der!
Aarnes var selv en litterær begavelse. Han forfattet formfullendte epistler og essays på sobert riksmål, og på samme nivå ligger tankevekkende stubber på nynorsk, utgitt under titlene «Råka av røyndom» og «Troll i ord». Til 100-årsdagen i fjor kom samlingen «Taushets fine røst». Han samlet mange rundt seg.
Også den sosialt tilbaketrukne Boyson var en lærd mann, med et omfattende kjennskap til europeisk litteratur, ikke bare fransk symbolisme, som sto ham nærmest. Om dikterens filosofi skal Aarnes igjen få ordet: «Boyson fortalte ofte at fenomenologien hadde befridd ham fra den psykologiske assosiasjonisme som lærte at det er vi som bygger opp verden av sansebrokker, at verden, med andre ord, er mine forestillinger om verden. (- – -) At det sette er forskjellig fra min synsakt, det var den uutslettelige lærdom Boyson hadde høstet av fenomenologien.»
Forholdet til virkeligheten blir åpenbart, fortsetter Aarnes: «… ved en ordkunst, en formkraft som ikke argumenterer, ikke nevner eller omtaler – men som i seg selv viser, levendegjør dette forhold (….) som i alle dets nyanser har tatt bosted i ordene, i ordføyningene – det er hva Emil Boysons vers er og betyr». Som når man lytter til linjen i høysommer-diktet der «… sollys lydløst brytes mot løvets kyst». Det er bølger som brytes mot en kyst. I kraft av de gjentatte vokalene har sollysets bølger tatt bolig i ordene.
Et dikt kan som helhet ånde og leve i den evighet som nevnes
Rast ved rinnende vann
Trett er vort hjerte ikke,
men dagen er blitt kveld.
Vi stanser. Gjennem vor taushet
toner vannenes væll.
Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.
Vi fødtes til jorden. Vi møttes.
Vi hadde hinannen kjær.
«Om litt kan vi intet høre
–dette er Alt vi vet.
Vannet skal videre bruse
gjennem all evighet.»
Det hender at et enkeltstående bilde skiller seg ut og begynner å leve sitt eget liv. Aarnes fremhever en skimrende linje i diktet «Preludium», der jord og himmel møtes så diskret som vel mulig og stillferdig formidler en beskyttelse:
små hus i ly under kirkens månegrå skifre
I kraft av det ene ord «månegrå» finnes et svakt nattlig lys om disse små hus.
Selv er jeg slått av første linje i «Natte-pust», bestående av tre ord:
Diende langsom lunge
Det er et lynnedslag av en gåte som blir stående uoppklart. Hva er det en lunge dier? Flytende minner om en harmoni som for lengst har gått tapt, utilgjengelig for forstanden? Livgivende energi som utgår fra modergudinnen? Eller rett og slett luft, den døendes langsomme åndedrag – spedbarnet som vender tilbake ved livets slutt?
Boyson publiserte tre prosa-bøker. Betydeligst er «Vandring mot havet», som nevner og iverksetter det «synets tålmod» som merkes i så mange dikt. Første setning proklamerer det nærmest som en advarsel: «I dette rum er intet at se for en som spør og speider og fort har tenkt sig videre.» Han er mesteren i å fastholde øyeblikkets unike hendelse, umerkelig og dermed uvirkelig for den rastløse. Slik også i diktet som skal siteres til slutt, «Dryadens hind».
For meg var det overraskende å høre (fra Aarnes, hvem ellers) at ballett sto Boyson nærmere enn all annen kunst. Fordi inkarnasjonen – at ånden ble kjød – finner sitt reneste uttrykk i dansen, der kunstverket er kroppen selv? Når kunst skal være en mysteriøs ekstase i en verden fylt av banaliteter, er det tale om romantikk.
Danseuse classique
Det at du finnes i verden, gjør at livet kan leves.
Du er den skjulte sangfugl, du er nymånens skjønnhet,
du er den hvite lengsels-sky, du er hvirvelstormen
som river oss ut av oss selv og lærer vor søte smerte
at Alt skal skiftes om lik et klædebon, og at éngang,
når skjebnens mål er fullt, må denne jords åsyn forgå.
*
Hvem skulde tro at DU, som holder i din hånd
de ytterste hemmeligheter, kjent ellers av Gud alene
selv er en sky ung pike, som tusen passerer på gaten
og ingen vet annet om enn at du liker kryss-ord,
tørrer støv for din mor, taler fornuftig om været
og strikker små trøier til barnet din søster venter i mars!
*
Ræddes ut aldri, når natten er tyst, for ditt væsens gåde?
Blev det vor lodd at gruble, fordi din panne er klar?
Hvad vet du om spørsmål og svar! Du smiler og går forbi
mot virkelighetens grense, forunderlig ett med din skjebne,
og mens vore hjerter sitrer, forvandler du dig på nytt
og finner, fortapt i en frihet du aldri har prøvd at fatte,
benådelsens strenge mønster som er blitt ett med din kropp,
og synker sammen som død når din siste dans er til-ende.
Det er et mesterlig uttrykk for en geni-romantikk som lenge har vært fremmedartet. Målbevisst og mangeårig arbeid (et dikt trenger ikke redegjøre for det), går forut for mysteriøs inspirasjon. Resultatet kan bli transcendent, og hva vet ballerinaen om det? Hun grubler ikke. Ytelsen er alt.
Anta at en skuespiller har levert en strålende prestasjon i en krevende rolle, for eksempel Ibsens Brand. Man kan spørre ham hvordan man skal forstå og bedømme personen Brand. Skuespilleren må vel ha en mening, etter å ha fremstilt den mildt sagt kontroversielle skikkelsen så overbevisende? Kanskje, kanskje ikke. Oppdraget var å spille ham, og det var krevende nok.
Det er mye alvor i Boysons diktning, i minst i hans vidunderligste refleksjonsdikt, en oppvåkning og et møte med verden, en borende refleksjon der et «jeg» er uvanlig sterkt til stede.
Vindu i februar
Som bakom den bleke demring av en tanke
efter en tung lang natt, tegner seg fjernt,
hinsides halvklar is på mitt morgenvindu,
nakne mot naken himmel fem sorte stammer:
det våknende blikks forvissning om virkelige trær.
Så tidlig kaller du mig, du strenge lys?
Du baner dig vei hit inn med ånde-hænder,
og, se! den hvite mur mine ruters kulde
natte-tålmodig bygget omkring min søvn,
bryter du ned og snur mitt ansikt mot dagen –
skjønt alle spirer slumrer dypt under sne,
og grevlingen i sin hule, og ingen drøm
ennu har knurret om vår i hans rustne hjerte!
Velan! Alene, som alle av menneske-ætt,
med håpende tvil, med nølende tro, må jeg atter
berede mig selv for ditt Unders komme, Natur!
Ti evig skilt fra så-kornets lydige tillit,
i rastløs higen efter varsler og løsen,
og skiftende smertefullt mellem forventning og frykt
lever mennesket med i tingenes kretsløp.
Og jeg, som minnes hvad tegnene betyr,
vil høvisk møte den fordringsfulle gjest,
hvis klingre gjenfærds-kno har banket på ruten.
Jeg reiser mig, stumt, i en vag stumhet av minner
(for akk, hvor mange ganger har året snudd
siden jeg første gang, ved ungdommens terskel,
hilste velkommen lysets tilbakekomst!)
og ikke uten lengsel, nei kanskje med større
skjønt stillere lengsel, men mere nøisom på håp
trer jeg mot vinduet, rolig som foran en dommer.
Og gjennem det brustne søvn-slør på rutens pupille
stirrer jeg ut, og undres, om i mitt sind
kanhende enda en gang et flyktig frø,
slynget av lykkens hånd, har overvintret
og bier sin tid, den hellige prøves tid,
sammen med våren som ligger i svøp der-ute
hvor blikket borer sig ned og intet finner
i havens frost-svarte tomhet, herjet av lys,
mens kullmeisens første rop hen-klinger i ødet uhørt.
Et monumentalt alvor. Hvorfor trer «jeg» mot vinduet «som foran en dommer»? Ingen dom blir avsagt, i stedet finnes et håp om et «flyktig frø, slynget av lykkens hånd», en letthet som så forsvinner i et borende blikk som intet finner. Intet! Det virker nå som diktet styrer mot en nihilistisk «tomhet, herjet av lys». Metafysiske tydninger av tomhet og lys duger ikke, de er alle uforenlige med diktets aura. Men fylden i språket tar hånd om dette intet. Det omsluttes av den mektige sistelinjen. Bare dette en liten fugl ytrer et «rop»! – som ikke høres. Alt er som det ville være dersom «jeg» var en død i de dødes land.
Flere Boyson-dikt kan umiddelbart virke tungsindige. Men har man vendt tilbake til dem gjennom mange år, vil slike inntrykk vike for kraften i dette fortettede språket. Etter min erfaring er det nettopp den boysonske ordtyngen som effektivt motvirker tungsinn, så å si oppveier det. Språkets rytmiske, ugjensigelige intensitet løfter i et alvor som også er befriende. Skravling pågår praktisk talt overalt. Disse diktene et gode botemidler.
Til slutt diktet som nok er hans mest berømte og kommenterte, her skal det stå ukommentert. Bare til glosene: en dryade er en skognymfe, hind er hjort av hunnkjønn.
Dryadens hind
Et øieblikks duft av violer slog opp fra den skumrende jord
buet sitt kjølvann og styrtet i hennes spor
der hun skred videre, rank, i sitt eget rike inn …
En kvinne som gled forbi, et gys av gjenvåknet minne!
Mine sansers erindrende skrekk blev levende, lik en hind
som reiste sig av mitt sind for at følge, lydig-blind,
fanget i jomfruens gang, på spor efter dig, herskerinne!
På fortidens spor, på hjemspor, ført av en duft som forsvinner,
en haves flyktende minne, en lykke som engang var til,
hjemmet i jomfruens have før hinden i skogen gikk vill …
Opstandelsens spor må den følge i duften som steg av et trin
og styrter sammen til mørke førend dens higen når inn;
gjenskapt atter en gang ved hvert fottrinn av henne selv
forfølger min hind sin dronning langs randen av skumringens svelg …
dit hvor med ett hun er fremme, stanser sin dårende flukt,
foldende luftningen sammen hvor gåden var inneluk’t,
fanger den i sitt legems reisning, rank som et træ,
og plutselig blott er rankhet, billede av et træ,
selvets høi-reiste kulde – dryaden blev atter et træ
i villsomste skog hvor intet hjem er at se
for et gjenfærd av en hind som har stanset derute
og hjelpeløs rører den livløse bark med frysende snute.
Ufullstendig bibliografi av Boyson
«Vandring mot havet», 1937, som paperback 1974
«Utvalgte dikt», 1959
«Europeisk poesi», 1965, ny utgave 2006. Boysons kongeniale gjendiktninger.
«Dikt i utvalg», 2021, nyutgivelse av Bokklubbens «70»dikt, 1974
«Før sporene slettes», 1981. En minnebok om Friedel, Boysons elskede hustru, det siste han skrev. Det er en vakker utgivelse som utdyper det gamle ord om kjærlighetens uransakelige veier. «En bølge av ældgammel undring har nådd hjertene vore og forener dem i taushet.»
Nesten alle utgivelser, også to av prosabøkene, foreligger nå som e-bøker. Ellers finnes mange i antikvariater.
om Boyson
«Poesi og virkelighet. Festskrift til Boysons 70-års dag» 1967
«En vandrer på jorden. Om Emil Boysons liv og diktning», 1997.
«Dryadens hind», 2004. En essaysamling til belysning av dette ene dikt.
