Solen som elsket Jorden │ Dagens dikt

Skrevet av Johan Bjørnstad | 14. mars 2020

Gresset vokser kun der tårer renner
Fra et ansikt, en kropp jeg kjenner.
Havet sluker mennesket med storm
Men glemmer aldri fra hvor vi kom.

Jeg spurte ham én gang, hva er lykke?
Han svarte: vårt identiske sjelesmykke.
Uten ham er jeg fortapt i mørke og sne
Men selv kaldt, ser jeg hans kjærlighet like ved.

Underlig brenner den i dét sorte.
Og elsker min sjel langt der borte.
For ham, lider jeg under alle tiders vær
Selv når krigeren har gått og krigen er nær.

Himmelen forlater menneskets ånd
Ugjenkjennelig er vårt ubrytelig bånd.
Solen, har du glemt mitt jordiske hjerte?
Det som lever i din skjulte smerte?

Det er mange skjønnlitterære mønstre fra Jane Austens bøker vi kan peke på, for så ...
Vi lever i en tid hvor visse ord og uttrykk stadig er på moten. Et ...
Det er selvsagt ingen hemmelighet at når man en gang i livet våger seg ned ...
I århundrer ble naturen forstått som Guds skaperverk. Stadig snakkes det om «skapninger», ulogisk nok ...
Da Sebastian Salvo som ung skulle male sin første kjærlighet, ville han gjøre portrettet slik ...
I en tidligere filosofisk smule, beskriver jeg kort det gnostiske verdensbilde. I et nøtteskall, lever ...