Solen som elsket Jorden │ Dagens dikt

Skrevet av | 14. mars 2020

Gresset vokser kun der tårer renner
Fra et ansikt, en kropp jeg kjenner.
Havet sluker mennesket med storm
Men glemmer aldri fra hvor vi kom.

Jeg spurte ham én gang, hva er lykke?
Han svarte: vårt identiske sjelesmykke.
Uten ham er jeg fortapt i mørke og sne
Men selv kaldt, ser jeg hans kjærlighet like ved.

Underlig brenner den i dét sorte.
Og elsker min sjel langt der borte.
For ham, lider jeg under alle tiders vær
Selv når krigeren har gått og krigen er nær.

Himmelen forlater menneskets ånd
Ugjenkjennelig er vårt ubrytelig bånd.
Solen, har du glemt mitt jordiske hjerte?
Det som lever i din skjulte smerte?

Historien er skrevet med et blekk av blod. Den kinesiske sivilisasjon byr på intet unntak, ...
2022 er et skjebneår for norsk kulturliv. Når det gamle Nasjonalgalleriet - dette museum som ...
Om gruppesøksmålet mot Staten, vår tids grådighet og en ny åndelig fundert politisk retning Sivilisasjonens ...