Solen som elsket Jorden │ Dagens dikt

Publisert 14. mars 2020 av

Gresset vokser kun der tårer renner
Fra et ansikt, en kropp jeg kjenner.
Havet sluker mennesket med storm
Men glemmer aldri fra hvor vi kom.

Jeg spurte ham én gang, hva er lykke?
Han svarte: vårt identiske sjelesmykke.
Uten ham er jeg fortapt i mørke og sne
Men selv kaldt, ser jeg hans kjærlighet like ved.

Underlig brenner den i dét sorte.
Og elsker min sjel langt der borte.
For ham, lider jeg under alle tiders vær
Selv når krigeren har gått og krigen er nær.

Himmelen forlater menneskets ånd
Ugjenkjennelig er vårt ubrytelig bånd.
Solen, har du glemt mitt jordiske hjerte?
Det som lever i din skjulte smerte?

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike ...
Det er vanskelig ikke å bli emosjonelt beveget når man går gjennom en kvart kilometer ...
Det er på tide at bruk-og-kast-mentaliteten innen arkitektur- og utbyggerstanden opphører. Folk fortjener å slippe ...