I sommer publiserte Sivilisasjonen sonetten «Filosofar» av Thomas Løland, der det tas til orde for å ha en «sunn forakt for alle filosofar».
Her kan du lese Lølands dikt «Filosofar».
Erling Røhmer har tatt pennen fatt for å skrive en apologi i diktform, «Filosofens forsvarstale», som motsvar til den noe uflatterende fremstillingen av filosofer i Lølands dikt.
Filosofens forsvarstale
Det har blitt sagt av viltre menn,
At visdom vil forderve dem,
At det å sondre sjelens mørke
Leder til et liv i tørke.
Disse ser på de som baler,
Furet bryn, opp sinnets daler,
Og sier: «Pytt! gi meg da heller
Rikdom, ære, lyst, og treller! – –
Makt og velstand! Krig og kvinner!
Himmelfall og synderinner!
Begjæret er hva jeg begjærer,
Dionysos er min lærer.
Så spar meg prek om dyd og måte,
Menn som aldri har vært kåte;
Dere kalde gufs i sivet –
Skrømt som stusser over livet.
Skån mitt skinn for filosofer!
Fyll mitt krus med vin og roser!
Gi meg alt en kropp kan sanse –
La meg, vill og fri, få danse!»
Hvorpå filosofen smiler,
Thi han vet hvor fanden kiler;
For han har òg vært ung og yr –
Har lært hva «vill og fri» betyr…
Han vet hvor fri kong Midas var
Og hvor Helenas skjønnhet bar;
Hvor Mars og Venus’ elskov leder
(Langt fra livets sanne gleder).
For ulikt branden har han temmet
Kjødet – og sin ånd forfremmet.
Hans kropp har blitt hans klokskaps trell;
Fornuften rår – altså hans selv.
Dog kall ikke hans hjerte tørt
Fordi han ikke jager skjørt; –
Fordi han søker større skatter
Enn det fete folket fatter.
Han lever på et annet plan,
Grubler med Gud – fekter med Fan;
En tjener av det sanne Ord,
Som eter ved et dekket bord.
Mens den som tolker «liv» som «lyst»,
Hvis herre bruser i hans bryst,
Hvis puls og drifter er hans gud,
Er underlagt en annens bud.
Han brøler kanskje høyt og stolt,
Bestiger verden som en colt,
Og flerrer kappen lik en tyr, –
Hva er han dog, til sist? – et dyr.
Mens visdomselskeren er han
Hvis hjerte er en kuet brann,
En motor for det fremste gode:
Et dydig menneske-hode.
Gjør du som dem: Tenk høyt og vidt
Og grunn på det du tar for gitt.
Tal ikke som en gild profet,
Men husk – den vise intet vet.
Vokt deg derfor godt for dem
Som kaller makt og lyst sin venn,
Og maler Sokrates som trussel,
Sier: «Visdom gjør deg ussel.»
Disse er det som forderver –
Hjertet rir og hodet herjer;
Som lenker sjelen fast i grotten,
Gjør den blind, vill, kåt, og råtten. – –
Skjønt bakom dem stråler en sol,
Som smelter hvert et falskt idol;
Og lyser vei for den som sverger
Lit til grå Sofias verger.
*
Erling Røhmer er ansvarlig redaktør i det litterære tidsskriftet Pendelen (www.pendelen.no)
