Mordet på Hans Gaarder
Hvem frykter Hans Gaarder; orakelets penn
Og vekter hans liv, mot den egne makt
Lister mot gården, en stille natt:
«Nå kan du angre, du sannhetens venn»
Der Gaarder sover, synlig forlatt
Skjønt englene våker, og tar sin notis
Idet morderen lider, moralske forlis
Idet dråpene, i øret faller
Går Gaarder sin gang, mellom to paradis
Der større mysterier enn disse kaller
Nå spør du nok: Hvordan ane sviket?
Når intet våpen åpent skjendet liket
Vel, når media uler, som dresserte hunder
«Han fortjener å dø», da har de sine grunner
Der’blant dét å skjule, som ligger i dagen
At Gaarder, med ett, til jorden er slagen
Helt ulik den, hvis død i smitte bunner
«Han fortjener å dø» – se hvor slaver misunner
Frie orak’ler, som åpent forkynner
At slørene brenner, og makten, den svinner
Ja, kjære leser, jeg óg var som dere
Men i disse dager, spør flere og flere:
Hvis «disse» er løgner – hva gjenstår av røynder?
Når «denne» brikken støtes fra bildet – da har vi oss hele veien latt hilde!
Ja sådan lyder, det medvitne bud
Som Gaarder å trå; ta Sannhet til brud
Idéen om sannhet, i menneskers bryst
Som ligger og gnager; kaller til dyst
Idéen om frihet, i menneskers barm
Som snur seg i søvnen, og hører Guds navn
