4. plass i Sivilisasjonens diktkonkurranse: Verdens enderim (et polemisk dikt)

Publisert 5. mai 2022 av

Redaksjonens anmerkninger: De neste dagene vil redaksjonen offentliggjøre ett og ett av de fem utvalgte diktene i Sivilisasjonens diktkonkurranse for 2022. Selve vinnerdiktet vil bli avslørt på Sivilisasjonens Poesidag som avholdes på TBS Gallery lørdag 7. mai kl. 13. Publikum er hjertelig velkommen på denne feiringen av klassisk poesi!

Diktene er blitt gjennomlest anonymt av juryen bestående av Håvard Rem, Bertrand Besigye og Erlend Skjetne. Vi understreker at den endelige rangeringen er basert på et poengsystem, og ikke nødvendigvis er et resultat av en enighet i juryen.

Alle de fem utvalgte diktene vil bli publisert her på Sivilisasjonen.no og dikterne vil få tilsendt den eksklusive førsteutgaven av Sivilisasjonen. De fem topprangerte diktene blir dessuten publisert i Sivilisasjonens neste trykte magasin. Selve vinneren får i tillegg diktet sitt filmatisert og mottar litografi av Öde Nerdrum.

Det andre blant de utvalgte diktene er «Verdens enderim» av Erling Røhmer, som endte opp på fjerdeplass:

«Verdens enderim» av Erling Røhmer, lest opp av Henrik Høeg.

Verdens enderim (et polemisk dikt)

Av Sprogets strenge Bygning,
av Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.
– Johan Sebastian Welhaven

Diktets Ånd, sa du? – den har for lengst blitt forvist,
Dens domkirke inntatt – flokk svelget og spist;
Der bor nå en stamme av viltre vandaler
Med Tids-Ånden som sin befaler.

Dens yndede kunst er å de-konstruere,
Vende hver sten, alltid re-valuere;
Mens de som vil verne sitt språks katedral
Er bannlyst til skyggenes dal. 

Og der, uti villmarken, lever de støtt, 
Mens diktet i byen blir stadig mer bløtt,
Taktfulle munker i minnenes kloster,
Trofast til Spiritus noster… 

Stakkars Welhaven hadde vel trolig fått fnatt
Om hans spiritus våknet på Deichmann i natt
Og fant frem til reolen markert «Poesi»,
Mon tro hva Johan ville si…

Om Tidsåndens ånde og sofistenes spill,
Om løgnen: «I dag slipper alle syn til»,
Om tvungen vers libre og platt ironi,
Om knekkprosa’n simple magi.

Og jeg holder med han – noe har gått tapt
Når rytme og rim står i dikter’ns forakt;
Når Sproget har jevnet sin Bygning totalt,
Og Formenes Baand har blitt kvalt.

Folk tar det så lett, som et skifte i moten,
At fortidens tre har blitt dratt opp med roten;
At dets urgamle mønstre og herdede hud
Ble kastet på graven til Gud. 

Men jeg er ikke bitter – nei, fremfor alt trist
Her jeg flakker omkring som en flod-havarist:
En due på jakt etter nytørket mark
Sendt ut fra det eviges ark. 

Og jeg spør: Hvordan veie opp hedningens rot?
Hvorfor prises i dag det som før kaltes skrot?
Har rotet og skrotet blitt alt nuet har?
Har barden blitt til en barbar?

«Smaken er som baken», slik støter trompeten.
«Hva så», støter jeg, «med klinten og hveten?»
«Din hvete er klint for vår tids klientell.»
«Du mener vel klint for deg selv…?»

«Nei, hør!», får jeg svar, «Hvem er du som tør komme
Trampende inn på slik lykke og fromme?
En ny-moralist? En slags kitsch-partisan?
(Enda en tverr sjarlatan…)

Du har visst ikke fulgt med i tiden du, gutt.
For mye har skjedd siden takten ble brutt;
Ja, borte er fortidens form-slaveri,
Materien er sluppet fri.

Folk gjør som de vil, lar sitt språk løpe fritt,
Og se – de kan knapt med seg selv holde tritt!
Nyhet og mangfold i alle reoler – 
Se, våre nye idoler!

Aldri igjen skal lyrikk gå i lenker, 
Diktet er frigjort. Begrensninger krenker!
La tungen fly uten skinner og krykker,
Naken og stolt uten smykker!»

«Jøss, for et utbrudd… Ja, Gud bevare meg vel,
Som om mine rim var et rov mot deg selv,
Som om du var redd for vårt språks vel og ve,
Slapp av nå, så skal du få se…

At jeg vil simpelthen, skrullet skald som jeg er,
Kle nåtidens tanker i all-tidens klær,
Og teste ut om slike språkdrakter frister
Samtidens dikter-nudister. 

Jeg vil se vårt mål danse i ballsko og glans,
Etter tiår med atonal stoff-dominans;
For min mistanke er at støtt flere er trette
Av strofer som ikke kan sprette! – 

Av bløte og vasne, rent grøtete dikt, –
Supper av ord som gir tungen vår gikt.
Litt tyggemotstand holder tanker in mente,
Et dikt bør serveres al dente!

Og dersom du svarer: «Det er kun din formening»,
Så viser jeg til en durabel forening
Som vitner norsk versekunst dø på din post
I mangel på fiberfylt kost. 

Mon tiden er inne for litt konkurranse? 
Mon nordmenn snart krever litt lyrisk balanse? – 
At rim’lige røster ei stemples defekte,
“Ikke poetisk korrekte” – ?

Vi vet hvem du frykter: – Den kry fariseer,
Som skinnhellig knuger på gamle trofeer,
Preker at alle “moderne” er døde;
At samtidens dommer er øde.

Vi vemmes, som deg, ved den typen despot,
Da all fanatisme blott byr oss imot.
Vår rettesnor ligger imellom ekstremer – 
Bløte og tørre poemer. 

Om ordene strutter kan formene flyte.
Om linjene henger bør kantene knyte.
Slik strippes og strammes en tankes figur,
Og fremhever diktets natur. 

Vi taler i grunnen kun for harmoni:
At hvordan man skriver og hva man vil si
Bør samstemme slik at de løfter hverandre,
Samme hvor dikter’n vil vandre.

Kort sagt ønsker vi ikke et stengt diktatur:
Ingen regelrett, formelfast litteratur.
Tenk heller på oss som “post-anarkister”
Trette av avantgardister, –

Alle nidkjære verger av Tidsåndens sjel
Som blind i sin tro løfter opp, slår i hjel;
Gårsdagens goter, nå inkvisitør,
Byr: «Ingen får skape som før!»

Akk, lett kan de lefle om “smaken og baken”,
De som kun fremmer én side av saken; – 
Slik at baken, som helhet, bare kan minke
Ned til én sidrumpet skinke! – –

Men å spotte vår samtid er ikke vårt mål.
Vi er simpelthen lei av å brennes på bål;
Av adelens spytt på hver minste libretto
Som drister seg ut av vår ghetto.

For all flagrant frihet og mangfold til tross
Har samtiden lite til overs for oss
Som tilber en eldre, evinnelig gud,
For oss er det hardere bud.»

«Men skjønner du ikke? – Din tid er forbi.
Se: Verden har vendt seg til vår poesi.»
«Hør: Alt jeg har sett er hva diktet kan være;
Hvor mye det makter å bære; –

Hvor mye det tåler og hvor høyt det kan nå
Når dikteren kan skille det rette og skrå,
Smi vatrede fraser og helstøpe vind,
Plante en grunnmur i menneskets sinn. 

Mitt poeng er at dikteren må være fri
Og at dette er noe han aldri kan bli
Dersom han påbys å skrive i takt
Med en stil som han ikke har skapt;

En stil som er myntet på formløse former,
Samtidens sirkus av normløse normer,
Som sakte, men sikkert vil perfeksjonere
Kunsten å vandalisere. 

Sann frihet betyr, for en kunstner av rang,
Rett til å tjene – til å velge sin tvang;
Til å være sin mester, sin egen trell,
Bundet av regler man røstet for selv. 

En lovløs lyrikk er derfor min visjon:
En virkelig nyansert skrivernasjon,
Hvor munk og vandal – hver aksent – slipper til,
Gjør diktningen dydig òg vill. 

Kall meg en drømmer, en svermer, en tåpe, –
Ti tusen avslag har kun styrket håpet:
Om å endelig ane en åndelig endring,
Glimt av en dikterisk demring…

Om du føler som meg, så grip ordet i år:
Finn frem din penn og dikt opp en ny vår!
La oss øve vår kunst – språkets arkitektur – 
Mens vi sirkler vandalenes mur. 

For i lag kan vi gjenvinne glemt tradisjon;
Og samle rundt diktet en ny gen’rasjon,
Som våger å verge den hellige gral:
Det Evige Ords Katedral. – – –

Slik flid krever fatning og tålmod med tiden,
Men pend’len vil dreie, før eller siden;
Floden vil tørke og vinden vil vende,
Enda en verden vil ende…  

Sånn lyder i hvert fall min blåøyde bønn,
Sunget for alle som deler min drøm
Om å gjenreise bygget folk anser som dødt:
Kirken hvor Aanden av Ordet blir født. 

Av Erling Røhmer

Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor Kittelsens eventyrillustrasjoner og malerier av ...
Det er som oftest en felle å tro at enhver opposisjon mot den gjeldende samfunnsordenen ...
De mange kystbyene langs Oslofjorden bugner av utstillinger og åpne gallerier i sommersesongen. Tidligere denne ...