Vinneren av Sivilisasjonens diktkonkurranse: «Gullegget» av Thomas Løland

Publisert 9. mai 2022 av

Redaksjonens anmerkninger: På Sivilisasjonens Poesidag, som ble avholdt på TBS Gallery, ble andre- og førsteplassen i Sivilisasjonens diktkonkurranse 2022 kåret. Det er en glede å kunne meddele at «Gullegget» av Thomas Løland gikk av med den høythengende førsteplassen.

Diktene er blitt gjennomlest anonymt av juryen bestående av Håvard Rem, Bertrand Besigye og Erlend Skjetne. Vi understreker at den endelige rangeringen er basert på et poengsystem, og ikke nødvendigvis er et resultat av en enighet i juryen.

Alle de fem utvalgte diktene vil bli publisert her på Sivilisasjonen.no og dikterne vil få tilsendt den eksklusive førsteutgaven av Sivilisasjonen. De fem topprangerte diktene blir dessuten publisert i Sivilisasjonens neste trykte magasin. Selve vinneren får i tillegg diktet sitt filmatisert og mottar litografi av Öde Nerdrum.

Gullegget

Det var en gang i landet sør for nord
en kongesønn som ikke eide ord.
Alene var han tronens arving, og
det gremmet kongen slik å tenke på:
«Min enesønn, han kan jo ikke tale!
«Hvem lar seg av en stum regent befale?»
Det førte skam på hele kongehuset,
som gjorde nokså klart: det ville knuse
enhver og alle som fortalte om
den stumme prinsen. — Alle latet som
han ikke eksisterte; majesteten
beordret ham helt skjult for allmennheten.

Slik gikk det til at prinsen vokste opp
blant en privat og liten tjenertropp.
Men mest av alt så var han helt alene
på rommet sitt — den stumme prins’ domene —
og i en veldig samling bøker fant
seg ofte dypt i drømme, midt iblant
laguner, ørkenhav og grønne fjell —
hvis bare han fikk se det en gang selv…
Han kikket ofte ut på slottets hage;
den siden som han ei fikk lov å jage.
Der stod en diger eik som visstnok var
blitt plantet av den første kongens far,
for lenge, lenge siden. Ennå ble
den større for hvert år den fikk å se.
Nå raget denne nesten himmelhøy
i slottets hage, som en enslig øy.
I mange timer kunne prinsen sitte
ved vinduet på rommet sitt og titte
på grenene som vaiet som i dans
og grodde slik en ro i sinnet hans.

Den sommeren han fylte fjorten år,
så ser han plutselig: i eiken står
en rød og lilla fugl med vingespenn
som favne kan selv korpulente menn.
Den hoppet ut på grenen, før den smatt
bak eikens grønne slør — det akkurat
så prinsen rakk å øyne kun et blink
av det som neppe var en veldig fink.
I flere dager ventet han på fuglen,
som snille unger flest forventer julen;
men ingen rød og lilla fugl var der
å skimte, selv i hagens andre trær.
Men en dag, da det stod til solnedgang
og solen svevet over jordens fang,
så skimtet prinsen atter denne fugl,
som i den sene solen glitret gul,
idet den stupte høyt fra himmelen
mot eikekronen, og forsvant igjen.

Han kunne knapt nok sove. Dette minnet
var liksom brent så altfor dypt i sinnet.
Og da han i sin seng til sent på natt
betraktet dette minnet, akkurat
så tydelig som da det faktisk skjedde,
så var det ikke lenger til å redde.
Ja, dagen etter snek han seg forbi
enhver av kongens gardepoliti,
og kom seg ut i den forbudte hage.
Han kjente sommerfugler i sin mage,
som lettet følelsen av frykt og skam
og tente et gigantisk mot i ham,
da han tok tak i eikens gren og klatret —
som liksom i hans årer blodet knatret.

Han klatret høyt og skuet vidt omkring;
fikk øye på så mange rare ting.
Omsider, høyt i himmeltreets krone,
der skimtet han en romslig pinnetrone;
og der, blant kvist og kvast — et egg av gull
som skinte liksom månen reiser full.
Han strekte ut sin hånd og ville røre
ved egget, da han plutselig fikk høre
en storm av vingeslag som nærmet seg,
og fuglen stupte inn som i en fei.
«Hva har vi her? en ussel tyveradd?
«Jeg kjenner nok igjen en askeladd!»,
sa fuglen ham. «Besvar meg fra ditt hjerte!»
Og prinsen følte der og da en smerte
som syntes hele tiden å ha vært
latent i ham; som om en liten ert
ble blåst opp til en veldig vannmelon.
Og fuglen talte: «Vern du om din von.
«Ta fjæren fra mitt rede og forlat
«det uten å fortelle autokrat
«hva du har sett. Med fjæren skal du få
«den stemmen som ditt hjerte knuger på.»

Den stumme prinsen gjorde som fortalt:
han tok den fagre fjæren og lojalt
forlot den digre fuglen og dens rede
(han fristet ikke teste dennes vrede).
Han la i skjortelommen fjærtrofeet,
og deretter så klatret han ned treet,
løp gjennom eikehagen alt han maktet,
inn slottet og forbi enhver som vaktet
dets lange korridorer, skrittet trappen
til rommet sitt og endte der etappen.
Det varte ikke lenge før det gikk
beskjed til høye hold og prinsen fikk
av kongen huden full: «Din stumme tåpe!
«Mitt glass, det rommer bare denne dråpe!
«Du kan da ikke være riktig klok…
«Vær snill og hold deg til en støvet bok!»
Og prinsen viste kongen fuglens fjær,
skrev ned hva hadde skjedd i eiken der
og brettet ut om egget skapt av gull.
Men kongen fnyste, — dette var jo tull!

Allikevel bestemte kongen seg:
Han sendte opp i eiken en lakei. —
Det kunne tross alt hende rett som er
at sønnen ikke spøkte om sin fjær.
Lakeien hentet ned det gylne egg,
hvis farge neppe var et gullbelegg:
det viste seg å være tungt som bly
og stråle lik et vårlig morgengry.
«Men fuglen», sa lakeien, «ikke der,
«og heller ingen tegn til noen fjær.»
Det store egget tynget kongens hender,
og speilet kongens perlehvite tenner.

I vinduet satt prinsen, observerte
spetakkelet som utenfor passerte
og tenkte lenge gjennom, rundt og på
det fuglen hadde sagt han skulle få.
Han tittet ned på fjæren i hans hånd,
og sakte seg det over ham en ånd:
den fagre fjæren fikk en flammes glød;
den lyste opp i hånden, gul og rød;
hans fingre sitret vilt av skaperkraft —
som liksom i hans blod rant gudesaft;
og da han dyppet fjæren sin i blekk
så syntes hånden hans å være lekk:
fra fjæren fløt det vakker poesi,
som skrev seg selv, i ren og skjær magi.
Mekanisk over arket drev og drev
den uten stans, og dette diktet skrev:

*
Bak muren av min stillhet er
en ubetonet klang;
for jeg har strupe uten sang.
Rolig hviler stemmen der
i lenker av dens trang.

Den store eiken klatret jeg
imot min faders lyst.
Nå kjenner jeg det dypt i bryst —
fosse slik det passer seg,
all tid jeg var så tyst.

Rolig hviler stemmen der,
til jeg tar fatt med blekk.
Alt må falle med min fjær;
gammel mur blir borte vekk,
ut renner mitt begjær!

*

Den store majesteten arrangerte
en stasparade der han presenterte
sitt nye gullobjekt; og hele byen
fikk samle seg på brostensavenyen.
Der stod det hunder, katter, folk og fe —
men ingen kongesønn var der å se…
På silkepute toget egget prektig
ned gaten og belyste kongen mektig.
De fleste ble forhekset; mange siklet
og liksom gikk urolig rundt og fiklet
med det de måtte ha på sin person.
Ja, noen tedde seg som en demon
hang over dem og hvisket all fornuft
til intet mer enn støv og inneluft.
Den kongelige garde pågrep nok
en fire-fem som tørnet helt amok.

I dagene som etterfulgte viste
det seg at kongen styrte, sov og spiste
med gullegget fortrolig ved sin side.
Ja, uten egget syntes han å lide:
hans øyne skjøt seg røde og hans hender
tok til å skjelve som en gutt erkjenner
forsettlig drap, da han et øyeblikk
var borte fra det gylne eggs mystikk.
En tjener kunne til og med berette
at egget var med kongen på klosettet,
og jammen hadde ikke noen hørt
at kongen talte til det, som i flørt:
«Min kjære, full av gull, min ære være,
«foruten deg, forferdelig misere!»
Det sies også at den store kongen
begjærte fruentimre på salongen;
at forholdet til dronningen forvitret;
at i hans øyne ikke lenger glitret
den kjærlighet han hadde en gang hatt.
I tillegg ble det klart og synlig at
han ikke lenger hadde lit til dem
som røktet riket som sitt eget hjem.

Det gikk en høst, en vinter og en vår.
En ettermiddag framfor kongen står
en møller med sin sønn. «Hans majestet!
«En ikke rent så liten kvantitet
«med hvetemel har disse unndratt skatt.
«Vi hadde våre tvil, — nå er de tatt
«på fersken i sin gjerning!» En soldat
tok ordet som et haukeaktorat,
og ramset opp hva mølleren bedrog.
«Nok hørt!», sa kongen. «Hiv dem begge to
«i fengsel, la dem sone tretten vintrer!»
«Å, spar oss! Tørre brød og seige slintrer
«er alt vi har til føde etter skatten
«fordoblet seg som liksom over natten!
«O Deres Høyhet, vær du snill og spar
«min sønn, som bare hørte på sin far!»
«Ja vel», sa kongen. «Viljen din skal skje.»
«Soldater! Kast ham i det mørkeste —
«for mølleren skal sone straff for tre!»
Soldatene tok hånd om mølleren,
som aldri skulle se sin sønn igjen.

Hvis ikke hvisket lå i luften lett
nok ifra før, så lå det tåketett
på slottet etter møllerepisoden.
En kokk var ikke enig i metoden,
serverte argumenter for og mot
og kokte suppa ned til siste rot:
det smakte liksom litt for surt og kaldt.
Mens gartneren forfektet «passe salt»,
og mente til og med det duftet mildt —
man måtte knive det som vokser vilt.
Det svirret også rundt i slottets ganger
særdeles stille stemmer, liksom slanger:
«Du fatter vel at kongen ikke kan
«så mye lenger lede dette land…»
Til felles hadde alle sammen dette:
de hadde ikke kjennskap til en vette
som ofte lurt på lur med lange ører
fikk høre hva de sa bak tynne dører; —
to prinseføtter gikk på lette tær
når prinsen ikke satt med blekk og fjær.
Han hørte tisking fult av gullbegjær,
sjalue stemmer, — mange av de ble
av kongen avslørt og forsvant med det.
Det stod et minne sterkt i sinnet hans:
da faren hadde nevnt på knivers dans,
i sammenheng med hvordan kongemakt
er slettes ikke bare pomp og prakt.
Nå lot det til å være knivers dans —
i hvert fall smiddes kniver uten stans.
Han tittet fortsatt ofte ut på treet,
og noen ganger syntes det å lee
seg der den fagre fuglen hadde stått,
men dette viste alltid seg for godt,
hva sannhet gjelder… Noen ganger fikk
han bange anelser i form av stikk,
som ikke fysisk var, men fortsatt noe
Han lengtet etter følelsen av blodet
som fosset i ham. Fuglen, hvor var den?
Han ønsket å få vite allting, men
det syntes ikke være ham et tegn
som talte klart, fra eikens grønne grein.
Den fagre fjæren stadig drev og drev;
den lyste opp, og dette diktet skrev:

*

Ler guder av sitt eget
liv som aldri svinner?
Er latteren som leget
tusen tiårs minner

som tappet for sin trøst?
Onde tunger taler
med eiter i sin røst,
fremmer mineraler

og stopper elven som
renner gjennom hjerter;
den innestengte flom
ebber ut i smerter.

Ranet for det gode,
ved livets alle knatter —
elsker vi vår klode,
ranet for vår latter?

*

En fuktig natt i kongeriket drømte
den æresyke kongen at han svømte
i slottets andedam. «Besynderlig,
«her er meg ingen ender, svaner bi.»
Han svømte stadig lenger ut. Idet
han nådde midtveis over, fikk han se
at eiken, hagen, slottet — allting brant!
Fra jorden steg det vann og snart befant
han seg på åpent hav. Han svømte kring,
men svømte bare rundt og rundt i ring.
Han løftet armen, skulle til å klype —
da øynet han en skygge nedi dypet.
Den svirret under ham, slapp ut et brøl,
og kongen våknet i en svettepøl.
Han trakk et sukk og drog seg opp fra sengen,
slapp løs et skjæreskrik i samme slengen:
hans egg av gull var borte vekk fra puten!
Det pustet gapende fra vindusruten…

Han stormet opp og skuet ut i gryet
og skimtet like bortved bjørkelyet
en skikkelse som sprang med noe i
sin favn; og kongen ropte «Tyveri!»
«Vakter! fakk og før til galgen ham
«som gjør på hele kongeriket skam!
«Ta kjeltringen som fant for godt å ta
«fra meg mitt egg av edelgull og la
«ham henge hele helgen!» Kongen griper
en vinkaraffel slik at røde riper
straks danner seg på kongens ene hånd.

Det tok nok ikke lange tiden før
det banket på den kongelige dør.
For kongen syntes dette flere timer,
der han på rommet sitt, som en som rimer,
gikk rundt i sinnet sitt med tunge takter.
I rommet entret en av kongens vakter.
«Hans Majestet! Forbryteren er tatt
«og klar for heng på torget, — akkurat
«som Deres Høyhet kommanderte.»
«Og gullegget?», sa kongen, og vibrerte.
«Så klart!» Han tok i tasken sin av lær,
han åpnet den, ga kongen egget, «Her!»;
men rakte kongen egget slik en mor
i nød gir fra seg datteren til hor.
«Ja, raneren ble visstnok fanget i
«en blindvei, ganske snart, ifølge de
«konstablene som sendte egget hit…
«ja, jammen om jeg legger mye lit
«til alt, men…» Kongen avbrøt ham: «Nok hørt!»
«Forlat meg, og se til mitt ord er ført
«til bøddelen — at straffen foregår
«så snart som muligheten står!»
Han strøk sitt gylne egg og glante dypt,
som liksom i det fant en hellig krypt.

På torget stod et folkehav, som alltid
det gjorde på en fredag klokken halv ti.
Og særlig samlet folket seg som alger
når kongen gjorde klare sine galger.
Det levenet som oppstod svant og ble
til intet mer enn summinger, idet
den dømte førtes opp til galgerampen.
Det var i siste liten — rett på tampen,
at gjallet fra en kongelig trompet
på torget lot seg kjenne. «Hans Majestet!»,
sa bøddelen og bøyde seg i støvet.
«Beæret med ditt nærvær er vårt høve!»
Den store kongen holdt en septerstav
av gull og edelstener, og på toppen av
all pomp og prakt var kongens edle egg.
«Nå er vel ingen tid å tvinne skjegg?
«Jeg regner forutsatt at alt er klart.»
«Å ja, jeg alltid gjør min plikt, min part.»
«Og lømmelen, han står på plassen plett?
«Å, gjett om! — ferdig hettet og beredt!»
«Nok hørt», sa majesteten. «La det henge,
«med knute knapp og tauet — la det slenge!»
Og bøddelen han gjorde som fortalt,
han gjorde slik at lømmelen ble kvalt
og ristet slik et aspeløv erkjenner
sitt liv i grenens tid, som mot det vender.
«Se og skjelv! Hvem våger trosse tronen? —
«Hvo vil seg endt opp som kujonen!»
Han pekte septeret mot ham som hang
og slang i livets siste rørslesang.
«O deres øyne liksom gribber ser
«på egget i min hånd og sulten brer
«seg fra det ene til det andre glis.»
Han rettet septeret som rent bevis
mot folkemassen. Egget reflekterte
en hundre indre sjeler og polerte
hva hundre hjerter holdt. Han skrattet,
og latteren ble like snart erstattet
av blodig alvor da — for andre gang —
han pekte septeret mot ham som hang.
Det glinset like sterkt som halve døgnet
og pekte mot den hengtes hull til øyne.
Han hang og sparket, ristet, sparket der;
og ut av bukselommen falt en fjær.

Den dalte svevsommelig mot jorden.
En fager rød og lilla fjær var svoren
det stemmeleiet som på hjertesti
fikk utløp i en magisk poesi.
Og kongen glapp sin edle kongestav,
som med det gylne egget falt i hav —
et hav som slukte verden i sitt gap,
og dypt i gapet skygget seg et drap.
I farens ansikt, tynget av hans hender,
der fantes ei laguner, ørkenstrender
og grønne fjell, — men bare enerom.
Han heiset ned sin sønn — sin sønn var tom —,
drog av fra sønnens ansikt galgehetten,
grep om hans kinn og tørket kaldblod-svetten;
slapp ut et skjæreskrik, men hundre ganger
så skjærete som hundre gullpresanger.
«Min sønn! Min sønn! åå — se! min sønn!..
«Hva tjener seg nå til min lønn…»
Det hang som skyer over farens bryn
et svart og grått, — men ingen svangre lyn;
dog øynene slo brist og gråten rant,
så demret, klarnet — noe i ham brant —
som når en sol får atter se sitt speil
i tjernet, tidlig morgen, full av feil.
«Min sønn! Min sønn! åå — se! min sønn!..
«Hva tjener seg nå til min lønn…»

Da kongen kom tilbake til sitt slott,
beordret han sin eik en saga blott.
Med fakler tente kongens karer ild
på digert bål de hadde stablet til;
og flammen krøp opp stammen, spiste barken
helt opp til topps og glodde ut i parken;
og bladene de knatret og de falt
som mini meteorer overalt.
De store grenene fikk fyr og flamme,
og raste ned så gresset fikk det samme;
de råkte bakken under med slik vekt,
at glørne gjorde jorden svart og stekt.
Da plenen stod som svidd og ingenting
var lenger der å brenne, brant en ring
om slottets vegger, ilsken, svær og vill;
igjennom rutene strakk hånd av ild,
og brannen braste inn i kongens rom,
der kongen satt til sengs med ryggen krum,
med sønnen i sitt fang. Hans øyne rant,
og i hver tåre var det ild som brant —
de kastet gjenskinn av den store flammen
som sakte slukte far og sønn i sammen.

Han tittet opp. På silkeputen lå
et egg av gull og egget ham slik trå;
og kongen skulle til å reise seg,
men ga sin aller siste ordre «Nei.»

Da slottet var et askearr på jorden,
sprakk ut av skinnet, ut av askeporen,
en rød og lilla fugl som glitret i
den gjenoppståtte dagens poesi.
Den ristet av seg asken, steg til vers
og seilte land og strand på kryss og tvers,
mot himmelens forgylte pidestall,
og borte ble til neste eikefall.

Det var en gang i landet sør for nord
en kongesønn som ikke eide ord. —
Men, før vi sier snipp, snapp, snute nå …
så må det nøstes opp en liten tråd.
Av det som kongesønnen skrev og skrev
— der fjæren over arket drev og drev —
så gjenstår bare det som har blitt sagt.
Den fagre fjæren hadde magisk makt,
og kanskje var det ren tilfeldighet,
det disse diktene til sammen vet; —
for om du leser første forbokstav
i alle linjer nedover, så ser …
du dette:

«Befri din far, ta gullet som forderver.»

Snipp, snapp, snute …

Av Thomas Løland

«Erotisk frustrert?» spør du, «går det ikke bare an å være ‘seksuelt frustrert?’» Kåtskap som ...
Koronaregler kan ødelegge, men de kan også åpne dører. Klassiskmusikk.com melder om at fire konserter ...
Hva skjedde med eksistensfilosofien? Tradisjonen som tok for seg de store, meningsbærende spørsmålene i livet. ...