Redaksjonens anmerkninger: På Sivilisasjonens Poetiske aften, som ble avholdt på Fredriksborg på Bygdøy i desember 2023, ble de tre øverste plasseringene i Sivilisasjonens diktkonkurranse 2023 kåret. Det er en glede å kunne meddele at «Tvillingsjeler» av Odd Nerdrum ble tildelt andreplassen.
Diktene er blitt gjennomlest anonymt av juryen bestående av Håvard Rem, Bertrand Besigye og Thomas Løland. Vi understreker at den endelige rangeringen er basert på et poengsystem, og ikke nødvendigvis er et resultat av en enighet i juryen. Foreslått tema for diktkonkurransen i 2023 var «strid».
De tre øverste plasseringene vil bli publisert her på Sivilisasjonen.no og dikterne vil få tilsendt den eksklusive første- og andreutgaven av Sivilisasjonen. Diktene blir dessuten publisert i Sivilisasjonens neste trykte magasin. Selve vinneren blir intervjuet i et portrettintervju i Sivilisasjonen, og mottar litografiet «Caritas» av Jan-Ove Tuv.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Tvillingsjeler – av Odd Nerdrum
Første del
1.
Som gamle Platon skrev
i sitt symposium
(og med svært god grunn):
En gang var vi hel,
lykkelig og uten strev.
Nå prøver vi å finne
vår andre del:
En tvillingsjel,
skapt i et gammelt minne
som er transparent,
ja, skuer langt…
En hel menneskehet
vet det knapt.
Og om så alt går tapt
kun for ekte kjærlighet
er vårt minne skapt.
Hippokrates fra Makedoniens land
sa en gang:
Hva er så et hjerte?
En helhet med dobbel klang?
Men dør den ene del
skjelver den andre i smerte.
Som en hjerne
– to sider av samme kjerne –
vevd sammen i et favntak.
Men taper organet
sin andre del
gråter det som barnet
– er ikke lenger hel.
Sjelen er skjendig ranet.
På et gammelt pergament,
en konge med en dronning øm.
I nakenhet forent
som i en drøm.
En helhet med to kjønn.
De står der på en klode
med krone på hvert hode,
og stjernene samles til en krans
i bønn.
Ja, låner deres soleglans
– så evig skjønn.
2.
Vi to som var én en gang,
vi som sang
til sent på kveld,
ja hele natten lang
til oss selv.
Med stemmer deilig rundet,
som et ekko fra naturens skjelv,
ja, som var så trofast bundet.
En ensom mann
som vil vinne
den tapte delen av seg selv
må krysse horisontens rand.
Og under himmelens hvelv
må ut i verden.
Og på den farefulle ferden
lete for å finne
seg selv som kvinne.
3.
Så reiser han av sted.
Håp og vandringsstav
har han med.
Det er høst og i den varme aftenssolen
faller havrens gyldne manke,
tung og moden.
Så han kan sanke
kornaks i all overfloden.
Men se: hvert aks er delt,
ikke helt…
Så tenker han på dette.
Når alt er bundet til et to
blir det ro.
Og livet kan fortsette.
For når bonden driver plogen
blir mange munner mette.
Så går han inn i bjerkeskogen.
4.
Inn imellom trærnes sus
står et lite murstenshus
der i sin blomsterskrud.
Mange i bønn…
de bøyer seg for Gud.
En liten skallet mann i sort
trer ut av den sørgende skare.
«Herr vandrer… har de gått dem bort?
Ta dem i vare…
Min mann,
de kom vel sent…
Dette er utenfor forstand,
noe grufullt har hendt…
Nei nei… gå ikke for nær
prinsen og prinsessen deler sarkofag…
Se her.
Et år siden er det vel…
at prinsessen ble så syk.
Ja, De ser det selv.
Hun ligger der så mild og myk
bekledd i bleket flor.
Prinsen fikk ikke ro,
angsten ble for stor.
Og som de ble født de to
valgte de å dø.
De var tvillinger, hvis De forstår.
Som de ser, de var voksne av år.
Så etter et taust adjø
kastet de seg ut
fra fjellene der.
Det var et stormfullt vær
– den aftenen det ble slutt.
Se, de er sminket begge to.
De er da vakre der de ligger
i sin uttrykksløse ro.
En adelig kan også bli en tigger.
De hadde ikke lov å leve sammen.
Kongen klarte ikke skammen.
Men deres kåthet for den andre
var umulig å forandre.
Se, det er tvillingssjelens gåte,
som vi andre må begråte.
Så rømte de bort fra den gyldne rammen.
Og inn i skogens mørke poesi.
For i meditasjon og ro
å dyrke «kjærlighet» de to,
ja for et trylleri
de levet i.
Fra de var født valgte de
den første de kunne finne.
Se, der har den kloke alt å vinne.
Å elske en kopi av seg
selv som kvinne.
Det er noe, hva?
Si meg… vil De dra?
Følg da dette sørgetog
for de som skal gjemmes,
ja, faktisk glemmes
i den mørke skog.
Fordi de måtte svike
et kongerike.
De var jo altfor like…»
Annen del
1.
I morgensolens kulde
står grenene fulle
med frukt og mørke blader,
ja hele treet
som en kandelaber.
Og under tåken
er naturen dronningsskjønn.
Han er halvt våken…
hører insekt,
kjenner duft av kjønn,
ser gresset gro:
Yppig og frekt.
På en jord…
så rik og grønn.
Men hvor er moralen
i denne dalen?
Naturen er et horehus
der alt og alle tigger
etter utukt… uten skam.
Selv en bladlus
har rett på hor
i dann og vann
før den taes av marihønens tann.
Alle med alle.
Parre seg med stammen,
velte seg i dyrehammen.
Bare falle, falle.
For hvem er de alle?
Det må være trist
å være libertist.
Ikke én å elske… som i et dikt.
Bare mange… som en plikt.
De som er så lett på strå
gir ham strevsomt mye å tenke på.
Så en skygge
foran morgensolens hygge.
Det er en mann, ung og vakker.
Han setter seg før han snakker.
«Herr vandrer, er du på vei mot Hamadan?
Her er det lett å snu.
Depresjonen dreper i Baku,
særlig under Ramadan.
Jeg ser hva du er ute etter.
Du leter for å finne din andre del.
Tok jeg feil… å nei.
Jeg ser det på deg.
Du vil bli fullkommen og hel
– du lengter mot en tvillingsjel.
Du hørte hva jeg sa…
jeg hadde rett, eller hva?
Det var en test!
Symposium er noe av
det beste jeg har lest.
Og særlig om de «udelelige best»,
de som kryper på alle fire,
nærmest en satire.
Du vet vel at
Platon selv
nok mente,
at hver halve del
var en mann,
ikke en jente.
Vandrer, skal du til Samarkan?
Det er farlig, ikke reis.
Jeg vil åpne meg for deg.
Tvillingsjel, endelig har du funnet meg.»
Så satt de tett under
treets hvelv.
Til natten selv
gav stjernedrakt til
deres reisedrømmer.
«Jeg vet det ikke sømmer
seg men, i den blåe natteglød…
vandrer, du er så vakker.
Som et siste syn i nød.
Jeg bare takker…
en liten klem… hva?
før du må dra
imorgen etter skyss,
jeg ber så ømt… et lite kyss…»
2.
Så står han glad ved Kaspiens strand.
En farlig sky i øst
over truet vann.
Men alt er stille fred.
Det er en trøst.
Fergemannen gir tegn
og sier:
«Fort dem! Det kan bli regn.»
Og mens han heiser seil i iver:
«I så stille vind kan selv en tosk
seile trygt mot Krasnavodsk.»
Men midt på Kaspiens hav,
skyen ruver… lav.
Og i slik hast
at båten krenger
med sin slitte mast.
Nå er det storm som fenger.
Lo og le gjelder ikke lenger.
Og med et kast
velter vann
over den arme båt.
De ser knapt Celekens strand.
Den redde vandrer er våt
og fergemannen blek.
Vindens lek
gjør dem redde begge to.
Nå kan ingen vende.
Det er ikke til å tro
at slikt kan hende.
I det kolde vann
må hver en mann
redde seg som best han kan.
Han klamrer seg
til båtens stavn.
Og i det ville hav
med sin kjære vandringsstav
driver han mot land.
Som en nyfødt står
han på Celekens strand
uten stygge sår.
Tenk at døden
ikke nådde ham.
Så våkner morgenrøden.
3.
I Krasnavodsk får han
arbeid som tømmermann.
Men vandrer året etter
mot Samarkan.
Krigen raser i den arme by.
Mange drap og onde plager.
Han søker ly
i en hule… ved et fjell.
Der blir han noen dager
til han en kveld
prøver sin forstand:
Hva med Mongoliens land?
Der levet Djengis Khan en gang:
En hersker av storslått rang.
Djengis’ kjærlighet til en kvinne
kunne ingen overvinne.
Han drepte sin beste venn,
begge elsket henne.
Det er ikke lett å glemme,
det ble vennens død.
Kjærligheten gjorde ham feberrød.
Hun fødte ham et barn
som ikke var hans engang.
Men like fullt i hans krigertrang,
så høyt elsket Djengis Khan,
at gutten ble prins av hans egen klan.
4.
Vår vandrer strever.
Hvor gal kan man bli
for å nå en utopi?
Ørkenen tar ingen slutt.
Krever lange år.
Han sliter jevnt og trutt,
med store sår
er blitt en tigger
i slitte filler. Der han ligger
halvt bevisst… et speil –
hører at det renner.
Han reiser seg mens solen brenner.
Tok han feil?
Det er solen som bestemmer,
hevngjerrig mens den skremmer.
Under en himmel uten ly,
når han Ulanbator by.
Det er vår,
etter altfor mange år,
og det er sent,
på torvet står et monument
i det gule lys.
Djengis Khan til hest…
vill og farlig,
som et gys,
farer djervt mot solnedgangens rest.
5.
I den åpne stebbeby
søker han losji.
Uten penger…
men får arbeid i et slakteri.
Der arbeider han som svenn,
dyr fraktes i store mengder
– blir kropper som ikke lever lenger,
poserer igjen og igjen.
Fryktelige skrik
og skinnet
flås av… og alle blir så lik, så lik,
et blodig svik
mot det håpefulle sinnet.
Enhver personlighet,
hvor blir den av?
Jo, som pels for høy og lav.
Et dyreøye ligger der forlatt,
blir senere til pølsemat.
Er vi bare et narrebilde
for den andre?
Naturen kan vi ikke klandre.
Men for at vi skal se det vare tandre,
må sjelen ha en annen vei.
Kjærligheten sviker kanskje deg og meg.
Men et slakteri dreper kun vårt minne
om to øyne hos en kvinne.
Kan kjærlighet bringe lykke
noen gang…
Eller er det bare et simpelt smykke
som fortjener kompliment?
6.
Hvem er de to
som har slik tro?
Kanskje de skjuler seg
på en sidevei,
så ingen kan stjele
dette dunkle de kan dele.
Hegne om en hemmelighet
så ingen kan røve
deres hellighet.
Ikke se eller høre
om denne korte evighet.
Han har sett nok av kvinner
med blåe øyne
fylt med skjulte løyne,
som stikker av
når de vinner.
Bare hevn å hente
fra det egokrav man har i vente.
Og til slutt som smarte akrobater
– svært ivrige mens de hater
og med brask og bram!
Ja, uten skam,
knuser de en skadet mann.
Bitter ser han på sin vandringsstav…
for et håpløst mål.
Hvor er hans mot blitt av?
Slik ser han på sitt bål,
som å lete etter jordens poler
eller himmelrommets soler.
Nei, verre!
For veien står ikke på allslags kart.
Det er noe mer, dessverre
enn det som er så godt forklart.
Å fange drømmen om en
han ikke vet hvem er,
men som minnet er så nær…
To øyne
som ser lenger.
Et ensomt individ
bortenfor tid
er det han trenger.
Ja, slik grubler han
mens bålet ender i glør.
Det mørkner over Mongoliens land.
Hans håp var sterkere før
– nå tilbake mot Kasakhstan…!
7.
Årene har fanget ham
– han er en beskjeden mann.
Så vemodig når han speiler seg
i en sprukken bit av glass…
Hvor gammel du er blitt.
Din ungdoms trass
er brun og slitt.
Hvem vil kjenne seg igjen
i en tristesse med varig mén?
En grimase av et ansikt er en liten lønn
for den evig unge drøm.
I hans mørke sinn
er det nå for sent.
Han famler som en blind
– intet håp er lenger tent.
Hva en vandrer må lære
er ikke her,
i det vennskapelige nære.
Verden slik den er
med sitt korttenkte begjær
kan ikke vinnes.
Men i det fjerne sære,
i det evig sirkulære
kan det kanskje finnes.
Men et tiggerliv
helt nede i det triste sorte,
som en tiggermunk, helt borte
fra allverdens liv i strid,
og så i stille nød
ende i en etterlengtet død?
Nei, nei, han er mere verd!
Slik tenker han
på sin tunge ferd
tilbake til sitt fedreland.
8.
Så i nattestormen ser han
en grenseby.
Det er Samyran.
Dette sted
har sitt ry
som «herrenes by».
Her er lite fred,
et evig styr
med menn som vil ha
et korttenkt eventyr.
Så med ett:
Løse hunder sperrer
med sultne gap
mens de snerrer,
Der er kneipe
fylt med drukkenskap.
Det synges frekt om hor og drap.
Noen geiper
mot den slitte vandringsmann
når han ber om drikkevann.
En gammel kone kommer
ham i møte.
«Jeg ser at du har tomme lommer.
Unge piker er nok søte,
men bryr seg neppe om deg.
Kom med meg.
Bli med til min stille hule,
oppe i fjellet der,
så du kan få en smule
søvn i dette nattevær.»
Ved de tørre grener
som hun betjener
så det brenner,
ser han at hun mangler tenner.
Hvor vakker hun må ha vært,
og hun sender ham et nikk,
så evig kjært
mens hun skjenker fra et krus av blikk.
«Jeg ser du leter…
en som deg er bare ute etter
én… ikke mange, slik de frekke rå.
Han nikker så…
Så du søker den éne
som bare få kan finne,
en speiling av deg selv som kvinne?
Jeg selv, ble ranet.
Far solgte meg for lumpne penger
…skulle ha sagt ham ett og annet.
Men han lever ikke lenger.
Jeg var bare tretten.
Nå er jeg ikke med i den balletten.
Vi gamle må leve på milde gaver
før vi ender i gjemte graver.
Kanskje er det meg du leter etter,
men tiden er en tvilsom venn.
Den sletter alle spor til slutt.
Du var vel sen, min gutt.
Mine øyne er ikke mørke og dunkle,
men falmet ned i grått.
Kan ikke lenger funkle,
slitt ned av tiden som er gått.
Jeg hadde en tro engang
på én jeg aldri fant.
Jeg lette og lette… til håpet
nok forsvant.
Godnatt, min fattigfant.
Sov trygt under geiteskinnet.
Tiden er langsom og slu.
Tilbake er det gamle grinet,
vi kan ikke snu.
Pass deg…
la deg ikke narre,
slik som jeg,
som lot meg parre
med allslags pakk i fornem drakt.
Når dager våkner,
alltid sær og vakker,
vær på vakt
– så ikke håpet slokner
i menneskenes kloakker.»
9.
En aften når han Samsun.
Der hviler han en liten stund.
Men før den mørke natt
tar han vandringsstaven fatt,
og i aftenssolen full
når han Istanbul.
Ved Bosborusstredet
på en bro
løper alle uten ro.
Her er intet fredet,
for vinden vender.
Det er storm, og aftensolen brenner,
vill og gal
til den synker ned
i et hav… med bølger i spiral.
Og vinden hyler med.
Så kommer regnet, med dråper små.
Halvt stille.
Han skjuler seg som alle må,
det er dog ikke altfor ille.
For med lyst
øyner han Romaniens kyst,
i mørket… der mot øst.
For en trøst
at veien er til ende.
Om noen dager
er han hjemme.
Så enser han en skygge
som beveger seg.
«Her er ingen trygge,
hva vil den meg?»
Et menneske i det nattegrå
vender blikket mot ham nå.
Det er et ansikt… bleket ned i tragisk fylde,
som kan forgylde
sinnets tørke.
Han skjelver i det evig unge minne,
for i det gråe mørke
ser han at det er en kvinne.
Hun svarer før han tør…
«Aldri har jeg sett slikt før.
Ditt sorgtunge blikk
er en trøstedrikk
som får meg til å gråte.
Jeg ba til Allah hver natt,
følte meg forlatt,
kunne ikke møte kjærlighetens gåte.»
Så med ett
– han holder henne tett.
«Ditt håpefulle blikk
svarer meg.
Dette var det store jeg fikk,
på min endeløse vei.
Uten kompass
har jeg funnet deg.»
Her er ingen plass
for det forfløyne.
Lykkelig og trygt
ser de dypt
inn i de samme øyne.
Hennes myke, tunge kropp
løftes opp,
gjemmes i hans sterke armer.
Inderlig…
Nå gråter de
på Bosborus bro
så bitterlig,
mens de skinner begge to.
Hun klynker blidt:
«All den sorg jeg har lidt.
I mine ungdomsår
fant jeg aldri den rette.
Bare lure løyne
og evig trette.
Jeg søkte åpne sår
som kalles øyne.
Så var det deg jeg skulle finne
i mitt skjulte minne.
Helt fra den gang i min gråt…
Jeg var nyfødt på Svartehavet,
ensom i en sprukken båt.
Siden har jeg slavet
for denne triste ensomheten.
Jeg var nok litt vel sær.
Men ut av intet er du her.
Elskede… let ikke mer.
Langt borte har du lite å vinne.
Jeg er deg du ser
som kvinne.
La meg aldri bli forlatt
Gi meg barn i natt.
Kom med til mitt losji
så vi aldri slipper fri
fra det vakre fangenskap
som er et ekteskap!»
