I kjølvannet av Hamas-pogromen 7. oktober 2023 og Israels femten måneder lange bombekampanje på Gazastripen, er tusenkronersspørsmålet hvordan et veikart til varig fred skal se ut. Det ligger nå fem alternativer på bordet for Gaza:
Det første alternativet synes å være linjen til den norske regjering og størstedelen av det internasjonale samfunnet: En de facto gjenoppbygging av Gaza under et fortsatt palestinsk lederskap – som vi vet vil være viet til ødeleggelsen av den israelske staten.
Dette er en inhuman løsning. Den innebærer at palestinerne innen få år kan starte enda en krig, som Israel igjen vil besvare med å «klippe plenen» i Gaza (for å anvende deres egen groteske metafor). Som er nettopp hva som hendte i henholdsvis 2008-09, 2012, 2014, 2021 og 2023-25.
Ifølge sitatet ofte tilskrevet Einstein: «Galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, i forventning om et annet resultat.»
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Det andre alternativet er frontet av Israels statsminister Benjamin Netanyahu i tospann med Donald Trump: Palestinerne må skyves ut av Gazastripen, slik at denne kan omdannes til Midtøstens amerikanske riviera.
Noe slikt ville utvilsomt møte kriteriene for etnisk rensing, som både er klart folkerettsstridig og moralsk avskyelig. Det er heller ikke et videre realistisk forslag, siden det støter på to betydelige praktiske vanskeligheter:
For det første kommer ikke palestinerne til å reise frivillig, så hvordan konkret skal de fordrives? Israel bombet stripen sønder og sammen i 474 dager før våpenhvilen tredde i kraft 17. januar 2025, uten at det gjorde jobben. Trump, dedikert til «America First»-politikken, har på sin side utelukket amerikanske støvler på bakken.
For det andre: Hvor skulle palestinerne dra? De arabiske nabolandene har naturlig nok reagert kraftig på Trumps utspill, og har ingen interesse av å bistå israelerne med å fordrive palestinerne fra Gazastripen. Fra før er et destabilisert Libanon langt forbi metningspunktet med sin palestinske diaspora syd i landet, Jordan lite lystne på en ny enklave med radikaliserte palestinere på sin jord, Syria begravet i sine egne problemer, mens det i Egypt råder folkelig misnøye med de 100 000 palestinske flyktningene de allerede har tatt imot.
Åpenlyst taler heller ikke det politiske klimaet i Europa og USA for å absorbere 2,3 millioner palestinske flyktninger.
Det tredje alternativet er en enstatsløsning med like rettigheter for alle regionens innbyggere.
Ved første øyenkast virker dette som en fornuftig, balansert og sivilisert ordning. Ved nærmere granskning, er den kun en måte å foreslå utslettelsen av den israelske staten i dannet selskap. Derfor fremsettes den typisk av notoriske Israel-motstandere, som den franske marxisten Alain Gresh, jødisk-amerikaneren Norman Finkelstein eller vår egen Lars Gule.
Nok en gang er ikke dette en seriøs fredsplan, fordi den komplett overser de politiske, sosiale og militære realitetene. Hva man må ta innover seg, er at det er israelerne som sitter i førersetet i denne konflikten. Israels politiske landskap er inne i et seismologisk skift mot høyre, en prosess som har pågått i årtier grunnet de høye fødselsratene til den ultraortodokse befolkningen. 7. oktober-pogromen virket som en katalysator for denne prosessen. Ikke under noen omstendigheter vil israelerne gå med på å avskaffe sin egen stat, sikkerhet og demografiske majoritet.
En annen hake ved planen, som sjelden berøres i den norske diskursen, er at den palestinske befolkningen er dypt fiendtlig innstilt til en enstatsløsning med like rettigheter for jødene. Ifølge den venstrevridde britiske avisen The Guardian, støtter kun 5 % av palestinerne i Gaza dette. Hva de ønsker seg, er enten en form for tostatsløsning (48 %), en islamiststat som diskriminerer jødene (27 %), eller en judenfrei sone mellom Middelhavet og Jordanelven (20 %).
Ergo kan enstatsløsningen forkastes på to grunnlag: For det første er den totalt urealistisk, og dermed meningsløs å forfølge. For det andre ville den uansett kun ha lagt opp til en av de blodigste konfliktene i det 21. århundret, ved siden av Den andre kongokrigen (1998-2003), Darfur-konflikten (2003) eller den syriske borgerkrigen (2011-). Det er alt annet enn sivilisert – for alle involverte.
Det fjerde alternativet er at man går tilbake til situasjonen pre-2005, da Israel trakk seg unilateralt fra Gazastripen. Med andre ord en permanent israelsk militær tilstedeværelse i Gaza.
Dette er et regressivt arrangement som ikke ville ha tilfredsstilt noen av partene. Det siste palestinerne ønsker seg, er å få restene av autonomiteten sin avspist av en IDF-okkupasjon. Noe slikt ville også være en katastrofe for Israel, som kan ivareta sikkerheten sin på langt smartere vis enn at unge israelere vender hjem i kister i ren samlebåndsproduksjon.
Løsningen fungerte ikke sist, og det er absolutt ingen grunn til å tro at den vil gjøre det denne gangen heller.
Dette etterlater det femte og tilsynelatende eneste rasjonelle alternativet: Gaza må settes under internasjonal, fortrinnsvis panarabisk, administrasjon. Dette i en overgangsfase som på sikt leder mot en tostatsløsning.
Antagelig bør overgangsfasen vare så lenge som i en mannsalder, som vil si hele perioden frem til 2100. En av de viktigste lærdommene å ta med seg fra den mislykkede Oslo-fredsprosessen på 1990-tallet, er at den beveget seg i et urealistisk høyt tempo.
En modus vivendi av dette slaget måtte innebære full demilitarisering og gradvis avradikalisering av Gazastripen. Ikke bare måtte Gaza blitt gjenoppbygget, men også økonomisk oppbygget under veiledning av en gruppe internasjonale rådgivere. Det fins ingen bedre kur mot voldelig ekstremisme enn å tilby mennesker sekulær utdannelse, økonomiske muligheter og et verdig liv.
For at administrasjonen levde opp til sine forpliktelser, måtte den ha vært gjenstand for internasjonale inspeksjoner og økonomisk revisjon. Sanksjonsmidler ved avtalebrudd kunne variere fra tilbakeholdelse av bistandsmidler til utskiftning av administrasjonens medlemmer, avhengig av alvorlighetsgrad.
Til gjengjeld måtte Israel ha gått med på en avslutning av bosetningspolitikken på Vestbredden og menneskerettighetsbrudd mot palestinerne. Også her kunne det ha kommet på plass mekanismer ved avtalebrudd, eksempelvis i form av økonomiske sanksjoner fra det internasjonale samfunnet.
Beklageligvis er Norges æra som nøytral fredsmekler i Midtøsten enn så lenge forbi. Det takket være Støre-regjeringens forhastede anerkjennelse av en palestinsk stat 22. mai 2024, som israelerne oppfattet som en belønning av Hamas for deres terrormassakre 7. oktober 2023.
Trolig var denne symbolpolitikken et desperat frieri til muslimske velgere, på et tidspunkt da meningsmålingene så forferdelige ut for Arbeiderpartiet. I så fall har Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide ofret langsiktige nasjonale interesser på alteret til kortsiktige partipolitiske interesser.
(Det ville ikke vært første gang i tilfellet Barth Eide. Ifølge WikiLeaks-lekkasjene var amerikanske etterretningskilder i Forsvarsdepartementet «sjokkert og forferdet» over måten den tidligere statssekretæren «satte sine egne personlige ambisjoner foran Norges strategiske interesser.» Amerikanernes analyse var at Barth Eide trolig etterstrebet en toppstilling i FN.)
Regjeringens historiske feiltrinn kan rettes opp ved et potensielt maktskifte i høst, og tilbakevendelsen til en mer pragmatisk norsk Midtøsten-politikk.
Kjærlighetens makt
«Vi ser frem til tiden når kjærlighetens makt vil erstatte kjærligheten for makt, og vår verden kjenne fredens velsigelse», talte en gang William E. Gladstone, som var britisk statsminister i fire perioder i andre halvdel av 1800-tallet.
I denne konflikten virker altfor mange drevet av et tribalistisk ressentiment, enten mot de israelske jødene eller de palestinske muslimene. Hatets glør har blindet dem for kompromisset som kunne skjenket begge folkegruppene varig fred, velstand og håp.
Til disse vil jeg stille et betimelig spørsmål: Skal menneskene tjene politikken, eller skal politikken tjene menneskene?
