Wall Street Journal melder at «til og med Odyssevs blir mobbet». Siden diktet er produsert av en hel kultur, og ikke egentlig har noen identifiserbar opphavsmann, blir å bannlyse et verk som Odysseen, omtrent som å bannlyse en kultur.
Diktet følger hovedpersonen Odyssevs på ferden hjem fra Trojakrigen, en strabasiøs ferd som skulle ta ham ti år å fullføre. På veien måtte han overleve en kyklop, beistene Skylla og Karybdis, heksegudinnen Kirke og mange andre farer. Disse farene må han komme seg unna ved hjelp av kløkt og en sterk indre moral, selv om prøvelsene er på grensen av hva han makter.
Odysseen, sammen med Iliaden, sies gjerne å danne grunnlaget for vestlig litteratur. At vi kaller det vestlig, er mest noe vi gjør i dag. Grekerne mente selv, som de fleste folkeslag vel har pleid å gjøre, at de bodde i verdens navle og at deres kultur var verdens midtpunkt. Det «vestlige» er altså et senere påfunn; den greske kulturen var «øst» for Romerriket.
For grekerne var imidlertid ikke Iliaden og Odysseen to vanlige dikt. Den førsokratiske filosofen Heraklit skrev for eksempel at Homer var klokere enn alle andre grekere. Homer var nemlig ingen hvilken som helst dikter – han var alle grekeres læremester.
Homer – en person som aldri fantes
I tillegg til de to monumentale diktene Iliaden og Odysseen har vi også fått overlevert en god del andre dikt i Homers navn. Flere av disse er hyllester til guddommer i en stil som minner om Iliaden og Odysseen, men blant diktene som historien har tilskrevet Homer, finner vi også den minneverdige Krigen mellom frosker og mus (gresk: Batrakhomuomakhia), en parodi hvor frosker og mus kjemper en krig i samme utstyr som de episke heltene fra Homers heltedikt. Disse diktene skrev imidlertid ikke Homer.
Hva så med de andre? Skrev «Homer» Iliaden og Odysseen? De langt fleste forskere i dag mener at det er umulig at samme person kan ha skrevet begge diktene. Dette kan de mene blant annet på grunn av språkendringer mellom de to diktene som ikke kan ha funnet sted hos en og samme person. Personen vi vanligvis tenker på som Homer, har med andre ord aldri levd.
Det er heller ikke sikkert hvordan disse diktene har blitt til. De fleste pleier å si at diktene ble skrevet ned en gang rundt år 700 f.Kr., med rundt 50 år feilmargin. Men det er usikkert, og detaljene er høyst usikre – faktisk så usikre at enkelte hevder diktene først ble skrevet ned i Athen over 200 år senere. Det som imidlertid er sikkert, er at begge diktene stammer fra en lang tradisjon med muntlig diktning som har utviklet seg gjennom generasjoner for så å bli skrevet ned. Diktene har ikke opphav i noen enkeltperson slik som et dikt av Sigbjørn Obstfelder eller en roman av Amalie Skram.
Å bannlyse en kultur
Siden diktene er produsert av en hel kultur, og ikke egentlig har noen identifiserbar opphavsmann, mener jeg at å bannlyse et verk som Odysseen, omtrent blir som å bannlyse en kultur. Wall Street Journal siterer en forfatter som sier at motivasjonen bak dette er at barn skal slippe å lese historier som er skrevet med et annet språk enn hverdagsspråk og spesielt slike hvor «rasisme, sexisme, forskjellsbehandling av funksjonshemmede, antisemittiske eller andre former for hat er standard».
Av disse, tror jeg at den eneste som kan gjelde Odysseen, er sexisme. Kvinnesynet i antikkens Hellas var et godt stykke unna det vi har i dag, hvor vi forsøker å legge til rette for at kvinner skal kunne leve livet sitt slik de måtte ønske.
En bok som imidlertid knapt kan sies å være mindre sexistisk enn Odysseen, er Bibelen. I likhet med Odysseen, er Bibelenet produkt av århundrer og -tusener. Derfor er det ikke overraskende at vi finner hendelser og utsagn som få vil stille seg bak i dag. Likevel er det neppe noen som vil argumentere for å bannlyse utdaterte deler av Bibelen eller andre religiøse tekster. Hvorfor skal da Odysseen fjernes og forskjellsbehandles?
Konsekvensen av å fjerne alt man ikke er enig i, vil være at man aldri ser lenger enn sin egen nesetipp. Marie-Luise Frick, i boken Mutig Denken («Å tenke modig») mener at dersom vi vil holde opplysningsidealene ved like, er vi nødt til å ha noe å bryne oss på. Det er faktisk helt nødvendig. Den som ikke utsetter seg for fremmede ideer og meninger, kan heller ikke vite om det er noe hold i ens egne tanker.
Godene ved eventyr
Noe mer spennende og givende enn å nærlese slike tekster – å bryne seg på verdener som er vidt forskjellige fra den vi lever i – kan jeg personlig knapt tenke meg. Jeg mener derfor at det vil være et stort tap for elevene om de aldri får høre fantastiske historier fra fortiden. Til og med en «kjedelig fysiker» som Einstein skal visstnok ha sagt at dersom du vil at barnene dine skal bli flinke forskere, er svaret «eventyr, flere eventyr». Så får vi da håpe at Odyssevs’ utrolige eventyr blir lektyre for mange generasjoner med skolebarn fremover.
