I århundrer var sinosentrismen den rådende geopolitiske orden i Det fjerne østen, med Kina tårnende i sentrum som den altoverskyggende makten.
Det særegne systemet var inndelt i flere lag av konsentriske ringer. Den første sirkelen bestod av satellittstater bærende flest kulturelle likhetstrekk med Kina, som Korea, Vietnam og Ryukyuøyene (dagens Okinawa). Neste ring bestod av Indre Asia, Tibet og Sentral-Asia. I den ytre sonen fulgte barbarene, omfattende mesteparten av Sørøst-Asia.
Dette er andre del av Olav Drange Moens trilogi om den kinesiske sivilisasjon.
Les første del av artikkelserien her!
Les andre del av artikkelserien her!
Alle land som inngikk i systemet var ventet å betale årlige tributter til Kina. De var gjenstand for investitur, betydende at Kinas keiser måtte godkjenne kongene deres. Kongene var i sin tur nødt til å gjøre kowtow (en gestus av respekt hvor man kneler og støter hodet mot bakken) fremfor den kinesiske keiseren som «Himmelens Sønn».
Konfusianismen ble brukt som instrument for å opprettholde hierarkiet, både innenlands og utenlands.
«Solens folk» mente seg nedstammet fra gudene, så å nedlate seg til å bli et kinesisk lydrike kom ganske enkelt ikke på tale.
Olav Drange Moen
Her fantes ingen forestilling om suverene nasjonalstater, slik som i det westfalske statssystemet i Europa. Grensene var trukket opp av kultur og geografiske forhold alene, med elver og fjell som naturlige murer og festningsverk. Ikke var Kina imperialistisk i sitt vesen heller. Så lenge alle visste å akseptere sin underlegenhet overfor Midtens rike, var det ingen behov for å okkupere dem.
Japan opptrådte under det radikalt isolasjonistiske Tokugawa-shogunatet (1600-1868) som den store rabulisten i verdensordenen. Dette fjerne landet av æresbesatte samuraikrigere omgikk hele tributtordningen ved å handle indirekte med Kina gjennom kongedømmet Ryukyu. Enhver uønsket kontakt med omverdenen ble straffet med henrettelse. «Solens folk» mente seg nedstammet fra gudene, så å nedlate seg til å bli et kinesisk lydrike kom ganske enkelt ikke på tale.
Slik var verden blitt strukturert av Himmelen, inntil søylene bygget med kjempeskilpadden Aos ben en dag kom rasende ned.
Kollisjon mellom verdener
I 1793 mottok Qianlong-keiseren en offentlig delegasjon fra «de rødhårede barbarer». Diplomaten Lord George Macartney var sendt av den britiske regjeringen med oppdrag om å åpne det kinesiske markedet for overskuddsvarer, i frihandelens navn.
Kina regulerte på tiden utenlandshandelen gjennom det strenge Kantonsystemet, som lokaliserte handelen til halvøyen Macao. De få europeiske handelsmennene som fikk innvilget lisens var pålagt å oppholde seg i Kanton, der de var forbudt å pleie noen form for kontakt med ordinære kinesiske borgere. Det var et arrangement London fant særdeles lite tilfredsstillende.
Macartney bragte med seg en rekke britiske oppfinnelser til det kinesiske hoffet i Nanjing, både for å demonstrere skjevheten i styrkeforholdet og godene som ville følge av å knytte tettere handelsrelasjoner med britene. Mekaniske armbåndsur, artillerivåpen, portretter av kongefamilien og et teleskop ble blant annet presentert.
Med unntak av fremføringen av klassiske musikalske stykker, som ble en rungende suksess ved hoffet, lot ikke keiseren seg begeistre. Gjenstandene som Macartney bragte med seg ble oppfattet som lite mer enn en barbars tributter. Samtlige krav ble avvist, fra opprettelsen av ambassader til tegningen av en handelsavtale.
I korrespondansen med kong George III fremgår det tydelig at Qianlong-keiseren ikke skjønte hva slags ild han lekte med:
«Du, O Konge, lever utenfor horisonten til mange hav. Ikke desto mindre, drevet av ditt ydmyke ønske om å nyte av vår sivilisasjons frukter, har du sendt ut et oppdrag som respektfullt bærer ditt minnesmerke …
Anta at jeg sendte en ambassadør for å bo i landet ditt, hvordan kunne du gjøre de nødvendige ordninger for ham? Europa består av mange andre nasjoner enn din egen. Hvis alle krevde å bli representert i vår hovedstad, hvordan kunne vi da samtykke? Saken er helt upraktisk …
Hvis du hevder at din ærbødighet for Vårt Himmelske Dynasti fyller deg med et ønske om å tilegne deg vår sivilisasjon, skiller våre seremonier og lover seg helt fra dine egne. Selv om utsendingen din var i stand til å tilegne seg grunnprinsippene til vår sivilisasjon, kunne du ikke transplantere våre manerer og skikker til din fremmede jord …
Underlige og kostbare objekter interesserer meg ikke. Hvis jeg har kommandert at tributtene sendt av deg, O Konge, skal aksepteres, så var dette utelukkende ut av hensyn for ånden som beveget deg til å sende dem så langt. Som din Ambassadør kan se selv, er vi i besittelse av alle ting.»
George III ble ikke tiltalt som noen jevnverdig partner. Keiseren bedyret at kongen hersket over en ensom øy, avskåret fra verden med enorme mengder hav, mens den kinesiske hovedstaden Nanjing var hele klodens midtpunkt. Det var kongens plikt å «adlyde disse instruksjonene for alltid, slik at du kan nyte velsignelsene av evig fred.»
Underlige og kostbare objekter interesserer meg ikke
Qianlong-keiseren
At Storbritannia var det største og mektigste imperiet i verdenshistorien, syntes ikke forstått. Macartney skrev frustrert hjem at et par engelske fregatter kunne senke hele det kinesiske imperiets marine, handelsflåte og alle deres fiskebåter på en halv sommer.
Enda mer begredelig gikk det med den påfølgende britiske utsendingen til Kina, Lord Amherst. Han ble utvist etter å ha nektet å gjøre kowtow for keiseren. For disse manglende manerene fikk den britiske regenten krass beskjed om å «gjøre fremskritt innen siviliseringprosessen», og om at ingen ytterligere sendebud var nødvendig for å «bevise at du er vår vasall.»
Denne manglende selvinnsikten truet med å bli Kinas undergang.
«Ydmykelsens århundre»
Det britiske ostindiske kompani dyrket betydelige mengder opium i India, ulovlig solgt videre til Kina. Den kinesiske embetsmannen Lin Zexu sendte dermed et harmdirrende brev direkte til den engelske dronningen Victoria, forbannende seg over de sosiale ulykkene forårsaket av det narkotiske stoffet:
«Den ubehagelige stanken stiger opp, irriterer himmelen og skremmer åndene. Sannelig kan du, O Dronning, utrydde opiumsplanten på disse stedene, hakke helt over jordene og i stedet så de fem kornene. Alle som igjen våger å plante og produsere opium bør straffes hardt.»
Lin forstod i sin naivitet ikke den kapitalistiske og imperialistiske naturen til britene:
«[Britiske handelsfolk] har kanskje ikke til hensikt å skade andre med vilje, men faktum er at de er så besatt av materiell vinning at de overhodet ikke er bekymret for skaden de kan påføre andre. Har de ingen samvittighet? Jeg har hørt at dere strengt forbyr opium i ditt eget land, noe som tyder umiskjennelig på at dere vet hvor skadelig opium er. Du ønsker ikke at opium skal skade ditt eget land, men velger å bringe skaden til andre land som Kina. Hvorfor?»
Da opiumshandelen ble forsøkt slått ned av kineserne, truet britene med å straffe dem militært. En av keiserens rådgivere forsikret om at det var ingen grunn til bekymring:
«De engelske barbarene er en ubetydelig og avskyelig rase. De stoler helt og holdent på deres sterke skip og store kanoner, men den enorme avstanden de har tilbakelagt vil gjøre ankomsten av forsyninger umulig, og soldatene deres vil etter ett enkelt nederlag bli fratatt provianter, som vil gjøre dem oppgitte og fortapte.»
Om ikke lenge innførte britene en blokade og okkuperte flere øyer langs kysten. Lin grep på ny pennen fatt for å klage sin dom til Victoria, avslørende at han ikke skjønte hvor alvorstung situasjonen var for hans sivilisasjon og folk:
«Dere villmenn fra de fjerne hav har blitt så dristige, later det til, at dere trosser og fornærmer vårt mektige imperium … Hvis dere underkaster dere ydmykt Det Himmelske Dynasti og viser deres troskap, kan det gi dere en sjanse til å rense dere fra tidligere synder.»
I 1839 tok kineserne beslag i en stor britisk opiumlast. Lin beordret hele partiet brent. Dermed ble den første opiumskrigen (1839-1842) erklært, hvor den utdaterte kinesiske marinen ble regelrett pulverisert. De to britiske fregattene HMS Volage og HMS Hyacinth senket på egenhånd en armada på 29 kinesiske krigsskip.
Nanjingtraktaten ble undertegnet, den første i en serie av ulikeverdige traktater som tvang Kina til å gjøre flere ydmykende innrømmelser. Kantonsystemet ble oppløst, og fem nye havner åpnet for utenlandshandelen. Britiske statsborgere skulle nyte ekstraterritorialitet, som betyr at de ikke lenger skulle være underlagt de lokale lovene. Kina måtte betale sviende krigserstatninger, samt godtgjørelse for all opiumen de hadde ødelagt. Storbritannia tok Hong Kong i sitt permanente eierskap.
Kinesiske strateger diskuterte behovet for å skaffe seg europeiske allierte og adoptere prinsippene av moderne balansepolitikk. Noen av dem foreslo å «sette barbarer opp mot barbarer.» Men Qing-herskerne mislyktes i å ta til seg deres kloke råd.
Den andre opiumskrigen (1856-1860) ble utløst av at kinesiske myndigheter bordet fartøyet Arrow, som kinesiske smuglere seilte under det britiske flagget. Britene anklaget de kinesiske soldatene for å vanære dronningens flagg. Det var et spinkelt påskudd for en krig de nok ønsket uansett, for å påtvinge kineserne ytterligere innrømmelser.
Storbritannia, Frankrike og USA inntok Beijing, der sommerpalasset ble brent til grunnen, som sikret en ny kinesisk kapitulasjon. Krigen resulterte i Tianjintraktaten, hvor Kina ble pålagt enda flere ydmykende krav. Utlendinger skulle fra nå av få reise fritt omkring i Kina, flere kinesiske havnebyer ble åpnet for utenlandshandelen, tollmurer ble revet, og Kina måtte på ny betale skyhøye erstatninger.
Drømmen om et jordlig paradis
Under den andre opiumskrigen hadde Qing-styresmaktene hendene fulle med det bemerkelsesverdige blodige Taipingopprøret, en bisarr revolusjonsbevegelse ledet av mystikeren Hong Xiuquan.
Hong ble omvendt til kristendommen av en amerikansk misjonær. I sine drømmer ble han befalt av Jesus Kristus om å knuse demonene og opprette et jordisk paradis. Med sine karismatiske evner og løfter om et paradis for de fattige, samlet han raskt en bondehær under seg. Bøndene var enkle å overtale etter en hard periode med hungersnød, byråkratisk vanstell og manglende evne hos Qing-herskerne til å håndtere vestmaktene.
Etter over et tiår med større slag, geriljakrig og regelrette massakrer fra opprørsstyrkene i det sydlige Kina, gikk hæren i 1853 inn i Nanjing, der Hong utropte seg selv til en himmelsk konge. Hva som foregikk der finner paralleller til det teokratiske Münster-bondeopprøret i Tyskland på 1500-tallet eller de IS-okkuperte områdene i nyere tid, bare at Taiping-opprøret foregikk på en langt større skala. Det ble nedlagt forbud mot opium, tobakk, alkohol, fotbinding, blanding av kjønnene, privat eiendom, homoseksualitet, prostitusjon og gambling. 600.000 sivile ble massakrert på usedvanlig sadistisk vis.
Hongs ettermæle var minst tyve millioner døde, entusiastisk omtale av Karl Marx, og helgenstatus hos de senere kinesiske kommunistene, som anså ham som deres moralske forgjenger.
Olav Drange Moen
Zhang Daye har skildret forbrytelsene gjennom et barns øyne. Noen steder ble hele samfunn brent levende. I en landsby lå kroppsdeler strødd overalt. «Fra ropet til et lite insekt,» skriver Zhang så sterkt, «kan man høre lyden av den enorme verden.»
Krigens grusomheter kan bringe tankene hen til Sun Zis formulering i Krigskunst om at «krig er en alvorlig affære for staten, det er et sted av liv og død, en vei til overlevelse og utryddelse, en sak som må overveies nøye.» Strategen skriver videre at «sinne kan bli til glede», men at «en død mann kan ikke bringes tilbake til live.»
Da den keiserlige hæren avanserte og omringet byen i 1860, begikk Hong selvmord med gift. Hans ettermæle var minst tyve millioner døde, entusiastisk omtale av Karl Marx, og helgenstatus hos de senere kinesiske kommunistene, som anså ham som deres moralske forgjenger. Mao Zedong beskrev Taiping-opprøret som en uferdig revolusjon, en han selv aktet å fullføre.
Bokseroppstanden i 1898 forløp seg som en protest mot utenlandsdominansen i Kina. I hovedsak rettet den seg mot europeiske handelsreisende, kristne misjonærer og kinesere omvendt til kristendommen, ansett som svikere. I spissen stod en gruppe sortkledde kampsportentusiaster med røde hodebånd. Etter at de hadde myrdet et par hundre europeere og revet en kristen katedral, rykket en allianse av åtte land inn for å bringe orden, bestående av Det britiske imperiet, Frankrike, USA, Russland, Japan, Tyskland, Italia og Østerrike-Ungarn.
Qing-herskerne ble tvunget til å undertegne Bokserprotokollen, nok en ulikeverdig traktat. Fra nå av skulle utenlandske tropper patruljere deres jord. Enkekeiserinnen Cixi, som de facto hadde regjert siden 1868, ble bedt om ikke å legge seg opp i utenrikspolitikk mer. Ydmykelsen av hva som tidligere hadde vært en stolt og uovertruffen sivilisasjon var komplett.
De europeiske maktene mente at det var deres moralske plikt å oppdra de bakstreverske kineserne. Barbariske skikker som fotbinding og kastrering ble viet særskilt oppmerksomhet i europeiske aviser, som styrket denne følelsen. Dette er hvordan den imperialistiske mentaliteten bestandig legitimerer seg selv, om den så utgår fra universell religion eller universelle menneskerettigheter.
Drømmen om det røde kammeret
Et par år før Macartney-delegasjonen så den fjerde og siste klassikeren i kinesisk litteraturhistorie verdens lys. Det regnes også som det mest storslagne verket fra den delen av verden. Boken er kalt Drømmen om det røde kammeret, alternativt Historien om stenen. Forfatteren heter Cao Xueqin, men prosjektet måtte fullføres av andre etter hans død.
Romanen løper i sin endelige form på mer enn 2500 sider. Disse rommer over tre hundre karakterer, hvorav tredve av dem er sentrale. Så opphøyet er dette skaperverkets plass i litteraturhistoriens bokhylle, at det finnes en egen fagdisiplin dedikert til å studere den, på engelsk kalt «redology».
Handlingen er satt til Qing-dynastiet på 1700-tallet, med fire aristokratiske familiers fall som ramme. Som en karakter sier tidlig i romanen:
«Et tusenbein dør, men faller aldri ned, som det gamle ordtaket sier. Selv om de ikke er like velstående som før, er de fortsatt et trinn over vanlige offisielle familier. Husholdningene deres øker og forpliktelsene deres vokser hele tiden, mens mestere og tjenere er så vant til å herske i luksus at ingen av dem tenker fremover. De sløser bort penger hver dag og er helt ute av stand til å spare penger. Utad ser de kanskje like flotte ut som før, men veskene deres er nesten tomme. Skjønt, det er ikke deres verste problem. Hvem hadde trodd at hver ny generasjon av denne edle og lærde klanen ville være underlegen den siste?»
Romanen har noe shakespearsk over seg, med sine kjærlighetstriangler, skjønne språkføring og personlige tragedier. Den har også blitt sammenlignet med Charles Dickens sine noveller, for svært virkelighetstro skildring av mennesker fra alle livets sider og Qing-samfunnet ellers ned til hver minste detalj.
Cao tar leseren i hånden og veileder henne gjennom konflikter mellom eldre og unge, mestere og tjenere, kvinner og konkubiner, menn og kvinner, mektige og maktesløse, rike og fattige. Her utøves en salig kritikk mot korrupte og nepotistiske myndighetspersoner, sosiale konvensjoner og tidens patriarkalske og føydale strukturer, med et sting mot tvangsekteskapet som kan bringe tankene hen til forfatterskapet til Henrik Ibsen.
Boken inneholder en underlig ligning om en sten fra en av himmelens søyler, som fremfor to vismenn uttrykker sitt inderlige ønske om å leve blant menneskene. Ønsket oppfylles tydeligvis, ettersom hovedpersonen Pao-yu fødes inn i den aristokratiske slekten med en sten i munnen.
Pao-yu er en rebelsk gutt, som foretrekker å drikke te med sine kusiner og skrive poesi fremfor å studere klassikerne, slik som er forventet av ham. Han forelsker seg i den vel så rebelske Tai-yu, men familien ønsker heller å tvangsgifte ham med den mer egnede Pao-chai. På bryllupsdagen er Pao-yu overbevist om at det er Tai-yu han skal gifte seg med, og tragedien begynner å utfolde seg når det viser seg at familien har gjemt Pao-chai under brudekjolen. Mens dette dramaet utspiller seg, kommer slektens overhode på kant med keisermakten. Han strippes for sin rang og begynner å få rikdommene og eiendommene sine konfiskert.
Cao har hentet rikelig med inspirasjon fra de store kinesiske filosofiske tradisjoner, konfusianismen, buddhismen og daoismen, men aller mest fra sistnevnte. Daoistisk visdom er generøst spredt utover sidene, med en fornemmelse av evigheten selv lurende i bakgrunnen av det menneskelige dramaet, mens jaget etter rikdom, suksess og jordlig vinning avvises. Som det fortelles:
«De listige sløser bort sine lidelser;
de vise menn forstyrrer deres hjerner;
men den enfoldige, som ikke søker vinning,
med magen full vandrer han fri,
som en båt drivende på havet.»
Den blodrøde solen stiger i øst
Japanerne husker det som «ankomsten til de svarte skipene», dagen som brått endret kursen til hele deres historie. Den amerikanske kommandanten Matthew Perry la til kai utenfor Tokyo havn med fire krigsskip 8. juli 1853. Under trusler om bombardement ble deres isolasjonisme brutt.
Også her førte kanondiplomatiet med seg en serie av ulikeverdige traktater. Shogunenes autoritet knaket i sine sammenføyninger, og i 1868 ble Tokugawa-føydalherrene feid til side til fordel for keiserinstitusjonen i Meiji-restaurasjonen. Meiji-keiseren erklærte i sitt charter at «kunnskap skal søkes fra hele verden, og derved skal fundamentet for keiserlig styre styrkes.» Delegasjoner og studenter ble sendt til alle vestlige hovedsteder av betydning, i den hensikt å suge til seg kunnskap og ekspertise fra dem på ethvert område.
Under slagordet «rikt land, sterk hær» var målsetningen å bli en kolonimakt sidestilt med de europeiske stormaktene. Men mens japanerne arbeidet med å hente opp vestmaktene institusjonelt, industrielt og militært, ønsket de helst å bevare sine egne tradisjonelle skikker («vestlig teknologi, japansk ånd»). Naturreligionen shintōisme ble innstiftet som statsreligion og den «urene» buddhismen revet opp med roten.
Moderniseringen foregikk med et lynende tempo. Japanerne sank med enkelthet den utdaterte kinesiske flåten i den første sino-japanske krigen (1894-1895), som gjorde at Kina mistet Korea som tributtstat og måtte overgi Taiwan til Japan. Deretter seiret Japan over Tsar-Russland både til havs og på land i 1905, en av årsakene til at tsardømmet falt i revolusjon samme år.
At et ikke-hvitt land beseiret en hvit stormakt, sendte sjokkbølger over hele verden. Krigsutfallet ble formalisert i Portsmouth-traktaten, som omdannet Korea til et japansk protektorat, men den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt satte foten ned for at de skulle få innpass i Mandsjuria. Da Versailles-traktaten konkluderte første verdenskrig i 1918, fikk Japan likevel et fotfeste på det kinesiske fastlandet. Ettersom at de hadde stått på de alliertes side under krigen, tilfalt den tyske kolonien Shandong dem.
Mens det japanske solflagget stødig ble heist mot himmelen i øst, blåste reformstemningen over et Kina i fritt fall. Enkekeiserinnen Cixi endte kowtow-praksisen, opphevet eksamineringen i de konfusianske klassikere, og kom omsider til enighet med britene om et forbud mot opium. Cixi døde i 1908, samme år som en forferdelig hungersnød i landet kostet 25 millioner mennesker livet. Den to år gamle Puyi besteg tronen.
Presset av den republikanske bevegelsen til Sun Yat-sen falt verdens eldste institusjon, den kinesiske keisermakten, i 1912. 2133 år var gått siden Qin-keiseren forente landet, og omkring 3000 år siden Zhou erklærte å styre med det himmelske mandat. Er det én ting man kan være sikker på i denne verden, så er det at alt en dag må komme til en ende.
Nasjonalistpartiet Kuomintang, av sine kritikere kalt fascistiske i alle aspekter utenom effektivitet, kontrollerte nå landet. De avholdt valg som ikke var spesielt frie. Staten var preget av korrupsjon og nepotisme, og både den sosiale ulikheten og misnøyen på landsbygden var stor. Utover tyveårene utartet det seg derfor til borgerkrig da et kommunistparti inspirert av sovjeterne, ledet av bondesønnen Mao Zedong, satte i gang sin revolusjon.
Mao insisterte på at en sosialistisk revolusjon i Kina ikke ville komme fra de urbane industriarbeiderne, men fra de mer tallrike bøndene, som så mange ganger tidligere i deres historie hadde vært kilde til radikale samfunnsomveltninger.
Som ung hadde Mao selv bevitnet et bondeopprør bli slått ned med den største nådeløshet. Hodene til de henrettede opprørerne ble satt på staker i landsbyen hans som skrekk og advarsel, en erfaring som satte dype spor i ham. Mao var også litt av en bokorm, som elsket Drømmen om det røde kammeret og etter egne ord leste Beretningen om de tre kongedømmer hele fem ganger. All den marxistiske litteraturen han fylte hodet med som ung mann gav ham en klar idé om hvor veien til utopi lå brolagt.
Japanske myndigheter inngikk på samme tid avtaler om flåtebegrensninger og nedrustning med vestlige stormakter, noe deres militære oppfattet som forræderi. Den nasjonalistiske Kwantunghæren som var utplassert i Kina begynte likeså godt å handle på eget initiativ, uten å ta hensyn til direktivene til de sivile myndighetene i Tokyo. I en «falsk flagg»-operasjon sprengte de i 1928 et tog i luften, la skylden på kineserne, og besatte raskt hele Mandsjuria, der de opprettet kolonien Mandsjukuo.
Hjemme i Japan fortrengte militaristiske, ultranasjonalistiske og keiserdyrkende krefter det parlamentariske systemet. I Europa fant de en likesinnet partner i Nazi-Tyskland. Følelsen var gjensidig. Adolf Hitler hadde erklært både japanere og kinesere for «æresariere» på grunn av deres rike historier og kultur.
Kwantunghæren fortsatte å ta seg til rette i Kina. De innfødte ble regelrett behandlet som undermennesker, og fremferden til de japanske soldatene er sammenlignbar med hva de aller mest hensynsløse SS-enhetene foretok seg på østfronten. «Voldtekten av Nanjing» i 1937 er et spesielt grusomt kapittel. Den japanske hæren massakrerte halvparten av hovedstadens 600.000 innbyggere, og ville muligens ha drept resten om ikke modige Røde Kors-arbeidere etablerte en sikkerhetssone for dem.
Voldsorgien var helt udiskriminerende. Blant kvinnene ble unge så vel som gamle gjengvoldtatt. Japanske aviser publiserte bilder av konkurranser mellom offiserene om hvem som kunne halshugge flest mennesker, som om det var sportsresultatene de trykket. Det gikk også sport i å flerre opp magene til gravide kvinner, eller å sette bajonetter i anusen til småbarn, slenge dem opp i været, og så spidde dem når de kom dalende ned igjen. Titusenvis av kinesiske «komfortkvinner» ble tvunget inn i sexslaveri. På tvers av landet ble narkotiske stoffer distribuert til befolkningen for å passivere dem.
Enda mer dyster lesning er muligens den japanske enheten 731 i Mandsjukuo, som utførte vitenskapelige eksperimenter på kinesiske fanger. Fangene ble utsatt for viviseksjon uten anestesi. Man testet effektene av frostbitt, ved å fryse ned fangenes armer og slå dem i stykker med en stokk etterpå. Noen testobjekter ble tappet for blod, for å se hvor lenge de kunne overleve, andre fikk blodet fra dyr pumpet inn i seg. Fangene ble infisert med alle mulige sykdommer, og alle slags våpen, fra flammekastere og eksplosiver til biologiske og kjemiske våpen, ble testet ut på dem.
De som behandler mennesker som mindre enn menneskelig, har selv mistet sin menneskelighet. Allikevel fortsetter navnene til krigsforbrytere i A-klassen å bli æret ved Yasukuni-helligdommen i Tokyo. I etterkrigstiden har japanske skolebøker renvasket forbrytelsene hæren deres bedrev i Kina og mange andre deler av Asia. I nyere tid gis det rett og slett ikke så grundig informasjon til elevene om denne delen av deres historie. Japans forhold til sin imperialistiske fortid har lenge vært et diplomatisk betent tema i regionen.
Mot slutten av krigen brannbombet amerikanerne den ene japanske byen etter den andre for å tvinge dem i kne. 6. og 9. august 1945 slapp de atombomber over Nagasaki og Hiroshima, senere symbolisert av Godzilla-skapelsen, men enda flere mennesker døde da Tokyo ble brannbombet natt til 15. august.
De som behandler mennesker som mindre enn menneskelig, har selv mistet sin menneskelighet.
Olav Drange Moen
De amerikanske okkupantene, under ledelse av general Douglas MacArthur, så til at det ble utarbeidet en ny japansk konstitusjon, og fikk skrevet inn den pasifistiske Artikkel 9 i den. Yoshida-doktrinen, etter den nye japanske statsministeren Shigeru Yoshida, bestod i at Japan lente seg på USA i forsvarspolitikken og heller konsentrerte seg om økonomisk gjenoppbygging. Over de neste tiårene lyktes det «japanske mirakelet» med dette gjennom en kombinasjon av selektiv proteksjonisme og strategisk statlig støtte til viktige sektorer gjennom MITI (departementet for internasjonal handel og industri).
Ettersom Kina har vokst seg sterkere, har Japan stegvis beveget seg bort fra sine pasifistiske forpliktelser for å jevne ut byrden i forsvarsalliansen med USA. Det har ikke nødvendigvis blitt mottatt med glede i de mange asiatiske landene som Japan brutaliserte. Lee Kuan Yew, tidligere statsminister i Singapore, spøkte at å la Japan sende fredsbevarende styrker inn i krigssoner «er som å gi sjokoladelikør til en alkoholiker.»
Den lange marsjen
Etter annen verdenskrig stod borgerkrigen mellom nasjonalistene og kommunistene i Kina fremdeles på. Chiang Kaisheks nasjonalistiske regjeringshær omringet i 1949 Maos kommunistiske styrke, men kommunistene klarte å bryte seg ut og innlede «den lange marsjen» nordover. Under denne sverget Mao til geriljakrigføring:
«Vårt fremste mål er ikke å holde eller erobre en by eller et sted, men å beseire fiendens styrker … vi må ikke innlate oss i noen trefning vi ikke er sikre på å vinne.»
Fiender av revolusjonen fantes det bare ett botemiddel mot. De måtte utraderes. Som Mao gjorde rede for:
«En revolusjon er ikke et teselskap. Det er ikke det samme som å skrive et essay, male et bilde eller å brodere. Den kan ikke være så forfinet, så makelig og mild, så moderat, vennlig, høflig og tilbakeholdende og høymodig. En revolusjon er en omveltning, en voldshandling som medfører at en klasse styrter en annen.»
Når byene ble inntatt av kommunistene, ble dette dermed etterfulgt av blodbad. Deres fiender ble bakbundet og henrettet med nakkeskudd på rekke og rad i full offentlighet. Mao innførte vilkårlige kvoter på hvor mange som måtte elimineres. Torbjørn Færøvik gjengir i sitt grundige verk Maos rike: En lidelseshistorie (2012) en av de særegne henrettelsesmetodene:
«På veddeløpsbanen ble det heist en lang stang med en talje på toppen, og synderen ble heist til topps med et tau. Straks han var oppe, ropte en kommunist: «Kan du se general Chiang Kaishek?» Svaret var naturligvis alltid et svakt nei. I samme øyeblikk slapp kommunisten tauet, og fangen stupte i bakken. Hvis han ikke døde med det samme, ble prosessen gjentatt.»
Chiang Kai-Shek og hans tilhengere flyktet til Taiwan, som var blitt tilbakeført fra Japan etter krigen. De inngikk der en forsvarspakt med USA, hvilket avskrekket en kommunistisk invasjon av øyen.
Etter at Mao erklærte opprettelsen av den nye folkerepublikken, sprang arbeidsleirer mer barbariske enn det sovjetiske GULag-systemet opp over hele landet for «høyreavvikere». Fangene stampet rundt som levende skjeletter. Hundretusener av dem døde av utsulting og utmattelse.
Kommunistene var snare med å gjennomføre flere sosiale reformer, noen av dem mer velkomne enn andre. De forbød barneekteskap, fotbinding og konkubinevesenet. De gav adgang til skilsmisser. Seksualmoralen ble brutt ned, blant annet ved å tvinge kvinner til å paradere nakne gjennom byene. En god del av dem begikk selvmord i skam etterpå. Særdeles mange ble voldtatt i perioden.
Den nasjonale jordreformloven av 1950 skulle gi en storstilt omfordeling av jord, men utartet seg i praksis som et folkemord mot en hel klasse av mennesker. Rundt to millioner av de rikere bøndene ble drept i en ren terrorbølge. De ble dratt til markedsplassene, fornedret på groveste vis og slått i hjel av de røde mobbene. I neste omgang rettet den sosialistiske vreden seg mot katolikker, kapitalister og kulturreaksjonære.
Samme år ble flere hundre tusen kinesiske soldater såret eller drept i Korea, der de kjempet for Kim Il-Sung, som hadde til felles med Mao at han ble tilbedt som en slags halvgud. Kina har siden forblitt Nord-Koreas mest lojale alliansepartner og livbøye.
Etter en tid nådde revolusjonen provinsene. Tibets åndelige overhode Dalai Lama og 40.000 av hans landsmenn flyktet til India under det kommunistiske felttoget i 1959, mens hovedstaden Lhasa ble bombardert. De ateistiske kommunistene har siden utsatt den buddhistiske befolkningen der for et kulturelt-religiøst folkemord. Under Mao ble rundt 1,2 millioner tibetanere myrdet og 6000 av deres templer og religiøse bygninger ødelagt.
Også den muslimske Xinjiang-provinsen fikk kjenne revolusjonens blodsmak. Deres moskéer ble omgjort til grisefjøs og rundt hundre tusen av dem ble drept av kommunistiske aktivister, som ble busset inn i hopetall.
Bruddet med Sovjetunionen
Josef Stalin hadde i 1950 utplassert titusenvis av sovjetiske rådgivere i Kina, men hans etterfølger Nikita Khrusjtsjov kom i heftig krangel med Mao etter å ha tatt avstand fra Stalins terror.
Det var ikke minst stor distanse mellom de to statslederne om hvordan man skulle forholde seg til den kapitalistiske verden. Khrusjtsjov mente at fredelig sameksistens var et gode, noe Mao anså som et ideologisk svik. Han anklaget Khrusjtsjov for å være en revisjonist som hadde beveget seg bort fra den rene marxismens revolusjonære doktriner.
Mao oppfattet det som helt uproblematisk om halvparten av verdensbefolkningen skulle dø, i sosialismens navn. Lite visste hans mange vestlige beundrere om hans inderlige ønske om å utslette dem.
Olav Drange Moen
På et tidspunkt presset Mao på for intet mindre enn fullskala atomkrig mot Vesten. Khrusjtsjov innvendte at dette ville føre til utslettelsen også av hundrevis av millioner kinesere. «Det er så mange av oss uansett,» fnøs Mao bort advarselen med, til Khrusjtsjovs store forskrekkelse. Følgende tankerekke bør sementere inntrykket av hvor lav akt Mao virkelig hadde for menneskeverdet:
«La oss spekulere. Sett at det bryter ut en krig, hvor mange mennesker vil dø? Det er 2,7 milliarder mennesker i verden, og en tredjedel av dem kan bli drept. I verste fall vi kanskje halvparten dø. Men fremdeles vil den andre halvparten være igjen; imperialismen vil bli rasert til grunnen, og hele verden vil bli sosialistisk. Etter et antall år vil verdens befolkning igjen være 2,7 milliarder, og helt sikkert enda større.»
Mao oppfattet det altså som helt uproblematisk om halvparten av verdensbefolkningen skulle dø, i sosialismens navn. Lite visste hans mange vestlige beundrere om hans inderlige ønske om å utslette dem. Sovjetunionen brøt med Kina over de ideologiske uoverensstemmelsene, samt over en opphoping av territorielle og økonomiske disputter, og deres rådgivere ble kalt hjem.
I et essay kommenterte den britiske filosofen Bertrand Russell at en atomkrig kanskje ville etterlate seks mennesker i Vesten, fire i Russland og fire i Kina. Sosialistene ville da ha to flere på sin side, og kunne regne dette som en seier om de ønsket.
Kina detonerte sitt første atomvåpen i 1964. De ble med det den femte atommakten i verden, etter USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike.
Det store spranget
«La hundre blomster blomstre, la hundre tankeskoler strides!» deklamerte Mao på partikongressen i 1956, tilsynelatende hilsende velkommen et klima av ytringsfrihet. Slik lokket han kritikere av kommunismen ut i åpent lende. Disse ble til slutt dømt til tvangsarbeid eller henrettet. «I forhold til oss utrettet keiser Qin ingenting,» skrøt Mao etterpå. «Han begravet 460 lærde, vi drepte 46.000!»
Det neste storslagne prosjektet var «Det store spranget», lansert i 1958. Der bøndene hadde slitt med å dyrke ett tonn korn per dekar, ble de nå pålagt å produsere opp til ti ganger så mye. Den etter sigende uovertruffent kloke Mao baserte seg på de pseudovitenskapelige teoriene til den sovjetiske agronomen Trofim Lysenko, som for lengst var blitt diskreditert etter hungersnøden idéene hans hadde forårsaket i Sovjetunionen.
Med adopteringen av lysenkoismen, mente partiledelsen at bøndene heller kunne bruke tiden sin på å grave demninger, diker og kanaler. Hver sjette innbygger i landet ble dessuten satt til å produsere stål i masovner, som var mer eller mindre ubrukelig til ethvert industrielle formål. Ingen våget å tale partiet imot, ei heller da de avduket krigen mot mygg, fluer, spurver og rotter, som hele Kinas befolkning måtte bidra i, med fluesmekker og spretterter i hånd.
Det ville ha vært komisk, om det ikke var for at det var så grusomt. Sultkatastrofen lot nemlig ikke vente på seg. Færøvik beskriver skrekkelighetene:
«De som holdt ut lengst, levde av å spise hverandre. «Noe av det verste som skjedde, var at foreldrene måtte ta stilling til hvem som skulle dø først,» het det i en rapport. «Som regel falt valget på småjentene, guttene ble spart i det lengste. En mor kunne si til datteren sin: «Snart skal du besøke din bestemor i himmelen.» De sluttet å gi henne mat. Det eneste hun fikk, var vann. Straks datteren var død, ble hun utvekslet med den døde nabodatteren. Slik slapp foreldrene å spise sitt eget barn. De kokte kjøttet og laget en slags suppe av det.»
«Sult finnes ikke i dette landet. Jeg gjentar, sult finnes ikke!» talte Mao med knyttet neve fra podiet i Beijing, mens millioner av utmagrede kinesere strømmet til nabolandene. Hvor enn formannen viste seg i landet, våget ingen å fortelle ham hvor ille det virkelig stod til. Rundt 45 millioner mennesker døde som følge av galskapen:
«Etter å ha gransket det kinesiske arkivet antyder [den nederlandske sinologen og historiken Frank Dikötter] at minst 45 millioner mennesker led «en unaturlig død». De fleste sultet i hjel. Andre, minst 2,5 millioner, ble slått i hjel eller torturert til døde, mens 1 til 3 millioner begikk selvmord. Mange av dem som ble slått i hjel, ble ansett for å være så svake at det ikke var noen grunn til å spare dem. Dikötter har sammenfattet sine funn i boken Mao’s Great Famine. Er tapsanslagene i samsvar med virkeligheten, snakker vi om den kanskje største menneskeskapte tragedien noensinne.»
Allikevel var den ene katastrofen knapt over før den neste allerede var i emning.
Kulturrevolusjonen
Kulturrevolusjonen begynte ved Tsignhua-universitetet i Beijing i mai 1966, der en gruppe sosialistiske studenter stiftet den første gruppen av rødegardister. De motarbeidet ytringsfriheten på universitetsområdet, hundset professorer med tvilsomme meninger og bedrev klappjakt på «høyrevridde», et skjellsord anvendt mot enhver med avvikende meninger.
Etter hvert tiltok volden mot «de fem svarte kategorier», altså landeiere, rike bønder, kontrarevolusjonære, høyrevridde og andre påstått dårlige elementer. 144.000 hjem ble plyndret, og utallige mennesker banket opp, ydmyket, torturert eller drept i full offentlighet av de sosialistiske pøblene. Qiu Yehuan erindrer hvordan kulturrevolusjonen preget bybildet:
«En dag tok jeg bussen i Beijing. Plutselig hørte jeg passasjerer rope ‘Kapitalist, kapitalist!’, og jeg så en mann bli banket opp. Han var lamslått av skrekk og visste ikke hva han skulle gjøre. Han var en eldre mann … og ingen forsøkte å stanse de som slo. Ingen ville finne på noe slikt, for om du forsøkte å hjelpe, kunne du selv bli kalt kapitalist og få juling. Mannen ble slått i hjel. Etterpå kastet de ham ut av bussen og ned på bakken. Det var grusomt, men jeg kunne ikke gjøre noe.»
Mao likte det han så, og instruerte politiet om å la rødegardistene holde på som de lystet. «Jo mer grusom du er, desto bedre,» kommenterte han til sine partifeller, «er dere ikke enig med meg? Jo flere mennesker du dreper, desto mer revolusjonær er du!» I ekstatisk rus diktet han: «Sop bort alle skadedyr! Det skal ikke være noen fiende mer!»
I neste omgang gikk de rettroende sosialistene over til å ødelegge sitt eget lands kulturarv. Den revolusjonære drømmen har til enhver tid vært å kunne skru tiden tilbake til år null. Den franske filosofen Helvétius lengtet i sin tid etter å skape et helt nytt menneske.
Over hele landet ble bålene holdt varme med bøker som virket støtende på sosialistene, i grunn nesten alt utenom Maos lille røde, en samling av partiformannens sitater og politiske teser. Kulturskatter som selv hadde overlevd mongolernes herjinger gikk opp i røyk. Frelste studenter reiste også til Konfutses hjemby, hvor de skjendet gravene til hans slektninger og rev ned de gamle templene. Færøvik beretter:
«Da 1966 gikk mot slutten, hadde rødegardistenes herjinger pågått i et halvt år, og deler av landets kulturarv lå i aske. Før Kulturrevolusjonen begynte, hadde myndighetene i Beijing registrert 6843 steder og minnesmerker som bevaringsverdige. Rødegardistene hadde rasert 4922 av dem. Tilsvarende ødeleggelser hadde funnet sted i andre byer.»
Takket være statsminister Zhou Enlai, som hadde en modererende effekt på Mao, ble Den forbudte by reddet fra de sosialistiske studentene med et nødskrik.
Gigantiske statuer av Mao og monumenter av revolusjonens helter ble bygget i kulturskattenes sted. Veggportretter av den kjære lederen prydet kontorene, klasserommene og de private hjemmene. Under et statsbesøk overrakte Pakistans utenriksminister en kurv med mangoer til Mao, som ble gitt videre til Qinghua-universitetet. Sosialistiske studenter valfartet til disse helligdommene, gråtende i åsynet av fruktene deres store velgjører hadde berørt.
En kan fjerne religion fra samfunnet, men det religiøse instinktet vil fremdeles bestå. Ikke rent sjeldent vil dette få utløp i politiske massebevegelser i stedet.
Først da de sosialistiske studentene begynte å barke løs på hverandre i gatene, satte kommunistpartiet foten ned for volden. Hvor mange som døde i kulturrevolusjonen (1966-1977) vites ikke. Anslagene varierer fra alt mellom én til tyve millioner mennesker.
Om en ønsker å granske merittlisten til sosialistiske styringsformer kontra de mer høyreorienterte regimene i etterkrigstiden, er det for øvrig bare å sammenligne Taiwan eller Hong Kong med Kina, Sør-Korea med Nord-Korea, Vest-Tyskland med Øst-Tyskland, Chile med Cuba, Østerrike med Jugoslavia, Singapore med Kambodsja eller USA med Venezuela.
En kan fjerne religion fra samfunnet, men det religiøse instinktet vil fremdeles bestå. Ikke rent sjeldent vil dette få utløp i politiske massebevegelser i stedet.
Olav Drange Moen
Kommunistene har det siste århundret fordømt mange hundretalls millioner av mennesker til fangeleirer, ekstrem fattigdom, sult, ufrihet eller en voldelig død, men man tok aldri noe fortjenestefullt oppgjør med dem eller tankegodset deres etter den kalde krigen, slik som skjedde med nazistene etter annen verdenskrig. Tvert om har de sosialistiske sekstiåtterne gjennomført sin egen lange marsj gjennom institusjonene i Vesten, hvor de etter Berlinmurens fall har fått økt politisk og kulturell innflytelse.
Den britiske forfatteren og journalisten Peter Hitchens har skrevet følgende om det politiske hamskiftet som fant sted i Storbritannia på slutten av nittitallet, da kabinettet til Tony Blair ble fylt til randen av mennesker med bakgrunn i revolusjonære kommunistiske partier og organisasjoner:
«Antonio Gramscis nytenkning av revolusjonen – ta kontroll over universitetet, skolen, TV-stasjonen, avisen, kirken, teatret, i stedet for brakkene, jernbanestasjonen og postkontoret – kunne endelig komme i gang. I det øyeblikket begynte den lange marsjen av 1960-tallets venstreorienterte gjennom institusjonene å nå sitt mål, da de flyttet inn i de viktige jobbene for første gang. Og slik forsvant en av de viktigste beskyttelsene av frihet og fornuft.»
I Norge har tidligere kommunistiske revolusjonære blitt alt fra finansministre til LO-ledere til sjefsredaktører for angivelige borgerlige aviser. Ingen ville engang drømme om å spørre dem om de tar avstand fra egen fortid. En slik fortid regnes ganske enkelt som helt uproblematisk, i motsetning til for eksempel å flagge preferanse for høyresiden i USA.
Deng Xiaopings markedsreformer
Etter at Kina ble tildelt et fast sete i FNs sikkerhetsråd, møttes Mao og USAs president Richard Nixon i februar 1972. Det historiske møtet førte til opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom de to landene. Selv om Washington fortsatte å selge våpen til Taipei-regjeringen, anerkjente de heretter formelt den såkalte ett-Kina-politikken, som slår fast at Taiwan tilhører Kina.
Kinas kalde krig-strategi gikk fra å «lene seg mot én side» til en tosidig balansering mellom USA og Sovjetunionen. Krigen i Vietnam hadde demonstrert at amerikanerne slettes ikke var så sterke som tidligere antatt. På den amerikanske siden var det utenriksminister Henry Kissinger som hadde vært pådriver for hva han kalte en «triangulering» av internasjonal politikk, for å frarøve sovjeterne sårt trengt manøvreringsrom.
Etter lengre tids sykdom døde Mao i 1976. Han hviler enda i et praktfullt mausoleum bygget på Den himmelske freds plass i Beijing. Til denne dag er hans ettermæle feiret av kommunistpartiet, som har gjort sitt ytterste for å erstatte julehøytiden med en markering av hans fødselsdag 26. desember.
I Norge har tidligere kommunistiske revolusjonære blitt alt fra finansministre til LO-ledere til sjefsredaktører for angivelige borgerlige aviser. Ingen ville engang drømme om å spørre dem om de tar avstand fra egen fortid. En slik fortid regnes ganske enkelt som helt uproblematisk, i motsetning til for eksempel å flagge preferanse for høyresiden i USA.
Olav Drange Moen
Maos etterfølger var Deng Xiaoping, en av partiveteranene fra den lange marsjen. For sine avvikende synspunkter måtte han ofte holde lange selvfordømmende taler for å redde sitt eget skinn. Det overrasket derfor mange at Mao utpekte ham som sin arvtager, begrunnet med hans tunge erfaring og dyktighet. Deng innrømmet nesten umiddelbart at det var blitt begått en del feiltrinn under hans forgjenger, og ymtet seg frempå med en forsiktig fordømmelse av både det store spranget og kulturrevolusjonen.
I 1979 åpnet Deng opp for radikale markedsreformer, under mottoet «sosialisme med kinesiske særtrekk.» Han rettferdiggjorde privatiseringspolitikken med det pragmatiske utsagnet at «det spiller ingen rolle om katten er sort eller hvit, så lenge den fanger mus.» Fra å være et land av økonomisk stagnasjon, skjøt Kinas økonomiske vekst brått fart, med årlige vekstrater på opp mot ti prosent.
Som et ledd i kampen mot fattigdom, vedtok i tillegg Deng Xiaoping den meget inngripende ettbarnspolitikken i 1979. Resultatet ble et stort antall tvangsaborter av selv ferdigutviklede menneskefostre, enorme mengder ulovlige og uønskede barn som ble satt ut for å dø, og en enorm kjønnsubalanse i befolkningen, med over trevde millioner færre kvinner enn menn. Etter hvert ble det storindustri å selge barn til utlandet. Først i 2015 ble ettbarnspolitikken avsluttet, og en tobarnspolitikk innledet.
Kina invaderte Vietnam i 1979. Vietnam hadde motarbeidet det uhyrlige Røde Khmer-regimet i Kambodsja, som under Pol Pots ledelse hadde stått for et av de verste folkemordene i det 20. århundret, med kanskje så mye som to millioner slaktede. Kinas invasjon til støtte for drapsregimet kostet rundt hundre tusen sivile vietnamesere livet.
Utover 1980-tallet gav Dengs «fire moderniseringer» en rasende vekst innen landbruket, industrien, de væpnede styrker og forsknings- og teknologisektoren, men den utdannede middelklassen etterlyste demokratisering som en femte modernisering. Beijing-våren i 1989 ble et kinesisk motstykke til demokratiseringsbølgen som skylte over sovjetrepublikkene. Et folkehav samlet seg rundt en to meter høy demokrati-gudinne på Den himmelske freds plass. De fremmet krav om demokratiske valg, ytringsfrihet og innføringen av en rekke andre friheter og rettigheter som ble tatt for gitt i de vestlige demokratiene.
I motsetning til det sovjetiske lederskapet, viste det kinesiske kommunistpartiet seg høyst villig til å sette inn militæret mot sitt eget folk. Deng anklaget demonstrantene for å ha «reaksjonære» holdninger. En kvart million soldater ble mobilisert og sendt til hovedstaden. Mot slutten av mai rullet tankser ned mot Den himmelske freds plass, der omkring tre tusen demonstranter ble massakrert. Mange tusener ble også arrestert og sendt til omskoleringsleirer.
Den modige «Tank Man», som stilte seg foran tanksene med en handlepose i hver sin hånd, ble et ikon i Vesten, men hans identitet forblir ukjent og hans skjebne uviss. I Kina er det ingen som vet om ham. Massakren er i ettertid hvisket ut fra det kollektive nasjonale minnet, med sviende straffereaksjoner mot dem som i det hele tatt skulle ta episoden i sin munn.
Utover nittitallet ble Falun Gong-bevegelsen, inspirert av buddhismen og daoismen, knust med jernhånd etter at de avholdt fredelige demonstrasjoner mot styresmaktene. Kommunistpartiet har igjen og igjen gjort det ettertrykkelig klart at de ikke har noen som helst intensjoner om å ta landet sitt i en mer demokratisk retning.
Veien til supermaktstatus
Etter Sovjetunionens sammenbrudd har Kina seilt opp som den suverene utfordreren av det vestlige hegemoniet.
Økonomisk ligger de snart helt i tet. Mens Russland har en helt ensidig, falleferdig økonomi på størrelse med Italias, ble Kina i 2010 den største produsenten i verden, med et bruttonasjonalprodukt som ligger an til å gå forbi det amerikanske innen det kommende tiåret. De har skjermet sin industri fra konkurranse, mens de har flommet de internasjonale markedene med billige varer. De har heller ikke hatt særlige kvaler mot å jukse, eksempelvis ved å stjele vestlig teknologi eller å manipulere valutaen sin.
Kommunistpartiet vil ikke la hensyn til miljøet være en bremsekloss for veksten. Nesten hver uke bygger Kina et nytt stort kullkraftverk, tre ganger så mye som resten av verden kombinert. De dumper mer søppel i havet enn noen andre, og tykke skyer av forurensning driver over til deres naboland, selv helt ut til Japan.
Kina utvikler landet sitt med en energi man ikke har sett maken til. På slutten av 1980-tallet var det ingen motorveier i Kina. I dag strekker de seg 135.000 kilometer, som utvides med forbløffende 10.000 kilometer i året. Deres nettverk av høyhastighetstog spenner 40.000 kilometer, med ytterligere 30.000 kilometer under konstruksjon. Til sammenligning dekker Europas høyhastighetstog 10.000 kilometer, Japans 2700 kilometer og USAs 700 kilometer.
996-arbeidsuken har kommet på moten, hvor man er ventet å arbeide fra klokken ni om morgenen til klokken ni om kvelden seks ganger i uken, tilsvarende en 72 timers arbeidsuke. Kina har utviklet et eget romprogram, en blomstrende filmindustri, og er godt i gang med å produsere et eget statskontrollert internett. Nye metropoler blir konstruert fra bar bakke.
Samtidig minner Kina uhyggelig mye om et Nord-Korea med markedsøkonomi. Deres femårsplan fra 2016 inneholder for eksempel en målsetning om at hver kvadratmeter av det offentlige rom skal overvåkes. For å realisere dette, har man allerede installert over en halv milliard CCTV-kameraer. Dem som er ivrige på å angi sine medborgere, har anledning til å følge med på overvåkningskameraene ved å installere en app på mobilene sine.
Overvåkningen faller inn under prosjektet Xueliang, som kan oversettes til «skarpe øyne», en referanse til Mao Zedongs uttalelse «folket har skarpe øyne» under kulturrevolusjonen. En annen av søylene i prosjektet er et ansiktsgjenkjenningsprogram kalt Skynet, brukt av staten for å holde oppsyn med borgernes aktiviteter til enhver tid.
Man skulle nærmest tro at det kinesiske kommunistpartiet har lest George Orwells fremtidsdystopiske roman 1884, og forvekslet den med en brukermanual for hvordan man kan styre et samfunn.
Olav Drange Moen
Et sosialt kredittsystem er under utrulling, der borgerne tildeles 300 poeng hver. Flere poeng premieres ved atferd myndighetene ser blidt på, som å ta i bruk offentlig transport, holde seg i god fysisk form eller å rapportere om mistenkelig aktivitet. Flere poeng vil gi bedre tilgang til jobber, lån, skoler, goder og reisemuligheter. Ditto mister man poeng ved å bli fersket i atferd staten anser som uønskelig, herunder å henge med statsfiender, komme i politiets søkelys eller å drikke seg for full. Å tape poeng vil innskrenke mulighetene dine i samfunnet. Millioner har allerede blitt blokkert fra å reise med fly og tog.
En skulle nærmest tro at det kinesiske kommunistpartiet har lest George Orwells fremtidsdystopiske roman 1984, og forvekslet den med en brukermanual for hvordan man best kan styre et samfunn.
Militær muskelfleksing
Militært har Kina verdens største landhær, flest atomstridshoder etter Russland og USA, og det nest største forsvarsbudsjettet etter amerikanerne. Deres avanserte militære kapabiliteter er innrettet mot å kontre amerikanernes, som stadig flere krigssimulasjoner viser at de ville vinne over i en direkte konfrontasjon. Deres populasjon på 1,4 milliarder er ellers over fire ganger så stor som USAs. Ifølge Rob Joyce, USAs øverste ansvarlige for cybersikkerhet, er Russland innen cyberangrep «som en orkan, mens Kina er som klimaendringer.»
Respekt for «nasjonal suverenitet» har vært et av kommunistpartiets ledende utenrikspolitiske prinsipper. I virkeligheten bruker de dette som et skjold mot kritikk av deres interne menneskerettighetsbrudd, som ikke er ubetydelige. Norge tilbragte mange år i den diplomatiske fryseboksen etter at Nobels fredspris ble tildelt den kinesiske litteraturviteren Liu Xiaobo i 2010, som i det politiske manifestet Charta 08 kritiserte landet sitt for å klynge seg til et autoritært styresett.
Kinas brudd på andres suverenitet rettferdiggjøres ved at alt hører til under deres «interne affærer». Etter at Hong Kong ble gitt tilbake fra Storbritannia i 1997 og Macao fra Portugal i 1999, er det selvsagt Kinas interne affærer at friheten har blitt kvalt på disse stedene, særlig etter at den nasjonalistisk orienterte Xi Jinping tiltrådte som president i 2012. Likedan hører det til under deres interne affærer at militærøvelsene utenfor Taiwan har blitt hyppigere og mer aggressive. Det samme gjør interneringen av hundretusener av kristne og muslimer, eller den religiøse forfølgelsen i Tibet og Xinjiang, hvor lokalbefolkningene vannes ut gjennom målrettet masseinnvandring av han-kinesere.
De steinete Senkakuøyene utenfor Japan falt plutselig også under Kinas interne affærer etter at det ble funnet store petroleumsressurser i de omkringliggende havområdene. Det samme gjorde Spratlyøyene utenfor Vietnam, eller Paraceløyene som de annekterte i 1974. De territorielle disputtene de har med nærmest alle land som grenser til det ressursrike Sør-Kina-havet, er på samme vis knyttet til deres nasjonale suverenitet. Det hører ikke minst til deres interne affærer at deres marine gjentatte ganger har vært i trefninger med Filippinene over disse havområdene.
Kina konstruerer kunstige øyer i Sør-Kina-havet, både for å kunne utstasjonere sine voksende militære styrker der og for å gjøre krav på økonomiske soner rundt dem. I Sentral-Asia har de inngått et samarbeid med Russland og regionale stater gjennom Shanghaigruppen, med fokus på energi og sikkerhetsspørsmål. Deres aggressive inntog i Afrika, der de selger våpen til vennligsinnede regimer i Kongo, Sudan og Zimbabwe i bytte mot tilgangen til deres naturressurser, har blitt kalt neo-kolonialistisk i sin natur.
Verdenssamfunnet har ikke våget å fordømme Kina for deres ansvar for den globale koronapandemien, med utspring fra Wuhan. De olympiske leker i Beijing 2022 gikk av stabelen helt som normalt, med 2442 ord og fraser sensurert i de offisielle appene, fra «Dalai Lama» til «Charta 08» til alle referanser til massakren på Den himmelske freds plass.
Vil Kina vokse fredelig?
Blant statsvitere argumenteres det om hvorvidt Kinas vekst kommer til å fortone seg fredelig eller ei.
Den første muligheten under diskusjon, er at man vil se en «bandwagon»-strategi fra Kinas naboland, hvor disse ender opp med å alliere seg med og bøye seg for viljen til den dominerende makten. Dette er ikke et uvanlig trekk ved hierarkiske internasjonale strukturer, og ville i så fall innebære returen av det sinosentriske systemet i en mer modernisert utgave.
Den andre foreslåtte muligheten, er at Kina kommer til å ty til en såkalt neo-Bismarcksk strategi. Denne består i at de som en voksende supermakt vil fremstå tilbakeholdne og konfliktsky. Slik kan de hindre etableringen av motallianser, mens de ufortrødent fortsetter sin vekst.
Den tredje muligheten er den lyst ut av liberale teorier. I henhold til disse kan Kinas vekst bli fredelig på grunn av økt gjensidig økonomisk avhengighet og utviklingen av multilaterale institusjoner med deres naboland.
Det foreligger allerede en forholdsvis stor grad av gjensidig økonomisk avhengighet i Øst-Asia, som har utviklet en egen intern markedslogikk. Innen både bil- og teleindustrien produseres eksempelvis de enklere delene i Sørøst-Asia, før de fraktes nordover til Kina, Japan og Sør-Korea for å bli satt sammen. Handelsavtaler har knyttet alle disse landene tettere sammen, og i 2021 ratifiserte femten land i regionen verdens største frihandelsavtale.
Med unntak av samarbeidsorganisasjonen ASEAN i Sørøst-Asia, virker utviklingen av multilaterale institusjoner på den annen side å være relativt svak. Heller ikke demokratisk fred-tesen, som baserer seg på at demokratiske stater aldri har gått til krig mot hverandre, er åpenlyst anvendelig på et totalitært diktatur som Kina.
Den fjerde muligheten er den gitt til oss av teorier innen realisme-tradisjonen. Disse peker mot at Kina vil maksimere sin harde makt relativt til sine rivaler, som vil gi utslag i militær oppbygging og territorielt aggressiv atferd. Ifølge maktbalanseteoriene til Kenneth Waltz vil Kina prøve å bygge seg opp militært og søke allianser for å kontre det amerikanske hegemoniet. Etter Stephen Walts trusselbalanseteori vil Kinas vekst gjøre deres naboer mer utrygge, og få disse til å ruste opp og søke sammen i allianser mot Kina. På den annen side kan mellomstatlig aggresjon avskrekkes i samsvar med terrorbalanseteorier, særlig om Japan og Sør-Korea bestemmer seg for å gå til anskaffelse av atomvåpen.
Foreløpig ser dessverre dette fjerde alternativet ut til å være mest i samsvar med virkeligheten. Fjerner man amerikanernes oppdemmingspolitikk overfor Kina fra ligningen, bærer de internasjonale strukturene i Øst-Asia skremmende mange likhetstrekk med Europa forut for første verdenskrig. Den amerikanske statsviteren Aaron Friedberg er ikke alene i sin oppfatning om at Europas fortid kan bli Asias fremtid.
