Artikler forfattet av

Isak Hærem

Ansiktet spurte ham hvorfor han følte seg sikker, og Anders svarte at når det var hun som hadde foreslått å treffes, så måtte det jo være rimelig sikkert. Da lurte fjeset på hvorfor saken ikke var fullstendig avgjort, og Anders sa at det var i grunnen et godt spørsmål, men siden han selv hadde foreslått tid og sted, så kunne han ikke være sikker på på det. Typisk, sa ansiktet, og da Anders lurte på hva som var ment med ...
Men hva i all verden, tenkte Anders og tok hendene vekk fra tastaturet, forventet han av seg selv? Han tok en trykkblyant opp fra pulten og fiklet med den, han trykket blyet langt ut og holdt så matemekanismen åpen for å dytte det tynne blyet tilbake igjen. Hva, tenkte han, var det egentlig han målte seg opp mot? – Anders tok frem en liten lapp og skrev med store, snirklete bokstaver. Tid og idealer, skrev han og dro en strek ...
Skulle han være stefar for en tenåring, tenkte Anders. Han forsøkte å forestille seg hvordan det ville bli – hvordan han skulle snakke med gutten under søndagsfrokosten og hvordan de kunne dra på familieferie, eller om gutten ikke allerede var for gammel til at en som Anders skulle ha noen omsorg for ham, en slik fremmed mannsfigur som liksom kom brasende inn i tenåringstilværelsen. Og uansett, tenkte Anders, hvordan skulle han makte noe slikt nå, når han ikke hadde klart ...
Det var ikke lenger så mye igjen av arbeidsdagen. Rundt omkring diskuterte folk hva de skulle ha til middag og hva de ellers skulle bruke kvelden til. Anders satt ved skrivebordet sitt, bak skilleveggene sine, og lyttet. Stemmene til kollegaene hans vekslet på å tale. Der han satt med hodet hvilende på en arm som i sin tur hvilte på bordet, kunne han gjenkjenne samtlige av de fem stemmene som hadde samlet seg ved kaffetrakteren for å prate. Praten, tenkte ...